Er det barnets skyld hvis foreldre tar igjen, og slår tilbake?

Hei,
du stiller et interessant spørsmål, for man kunne jo tenke at det er rettferdig at noen tar igjen hvis man blir slått. Da er det kanskje også vanlig å slå litt hardere tilbake.

Men jeg tror vi stopper der,

for du beskriver ikke en slåsskamp mellom to 12-åringer. Selv den helt andre regler enn å "ta igjen", men nå til spørsmålet:

• Den voksne er den voksne!
• Foreldre er ikke barn!

Voksne har et særlig ansvar - rett og slett fordi er er voksne, og bør oppføre seg deretter. Å slå barn er ikke lov i Norge.
Foreldre har et særlig ansvar - fordi de har fått barn og barnet fortjener (og trenger) omsorg. Det er ikke uvanlig at barn tester grenser, gjør ting de VET er galt, men av forskjellige grunner gjør det likevel. Da forventes det at foreldre oppfører seg annerledes, og med en helt annen innstilling.

Jeg syns du beskriver det godt når du forteller at det blir skumlere og skumlere. Det skal ikke være skummelt å være barn. Å ha foreldre skal være en "trygg havn", et fang du kan krype opp i og finne kjærlighet, omsorg, trøst, oppmuntring. Foreldre skal også være trygge mennesker som kan hjelpe deg mot et godt voksenliv. Du skal lære hva som er rett og galt, skjønne når "nok er nok" og ikke minst lære å foreta raske analyser. Voksne som slår barn er "feige lag", det skal ikke skje - og den analysen kan en forvente at voksne tar automatisk.

Når det er sagt, så er foreldre bare mennesker. Jeg tror de fleste foreldre kan se tilbake, og innrømme at de en eller flere ganger mistet hodet, og gjorde ting også DE visste var galt.

Gode foreldre er såpass ydmyke at de kan be om unnskyldning; nettopp for å vise menneskelighet, men også som en del av "opplæringen/oppdragelsen" av barnet. Man kan være tydelig og samtidig våge å si unnskyld.

Dersom du opplever det motsatte, at de ikke sier unnskyld, og ikke klarer å stoppe, da bør du si ifra. Sånn skal du ikke ha det.

Jeg vil oppfordre deg til selv å kontakte barneverntjenesten, for det kan du. Men gjerne sammen med f eks helsesykepleier.

Du kan også kontakte Alarmtelefonen. Vi kan lytte, høre hele historien, få oversikt. Dette kan hjelpe deg å sortere dine tanker, både de gode og de som oppleves som skumle. Sammen kan vi finne handlingsalternativer - og én handling bør være å gå videre. Barneverntjenesten skal verne barnet - bl. a mot det du beskriver. Men det er viktig at du skal kjenne deg trygg der du er, og kanskje trenger også dine foreldre hjelp til å håndtere barn som utfordrer.

Og det er ikke sikkert at det er barneverntjenesten som er den beste hjelpen; det kan f eks være et familiesenter. Alt dette kan vi sammen finne ut av.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan kontakte oss anonymt, hele døgnet