Sur på mamma fordi hun tok telefonen min og tvang meg til å snakke

Hei!

Det er forståelig at du ble sur på moren din da hun presset deg og ville prate. Moren din fikk nok behov for å sjekke ut om du hadde det bra. Kanskje ville hun ordne opp i forbindelse med situasjonen som gjorde at hun tok telefonen din? Kanskje hun var bekymra for om det var noe leit som hadde skjedd med deg da du sa "gå ut" og la deg med dynen over hodet?

Mange foreldre som har ungdommer klarer ikke tilpasse seg at ungdommen deres trenger mer egentid eller at de vil ta avstand og være mer alene enn før. Det skjer ofte store endringer i puberteten når det gjelder forholdet til foreldre og det har gjerne en "topp" i den alderen du er i nå. Kanskje mamma er vant til at du var pratsom, sosial, og viste at du trengte omsorgen hennes. Slik du gjorde da du var f.eks 10 år. Men så er det ikke sånn lenger for nå har du andre behov, naturlig nok. Mer behov for venner, mer behov for avstand og alenetid. Det kan være vanskelig for mamma å henge med. Det kan hende hun ikke helt klarer å slippe tak i deg.

Jeg tror at mamma oppførte seg som hun gjorde da hun tok dynen din osv, fordi hun er glad i deg og gjerne vil støtte og være der for deg. Men hun glemmer at det du trenger er noe annet enn det det var før. Noe annet enn det hun tenker at du trenger.

Kanskje mamma ikke kjenner at hun er noen god forelder hvis hun bare lar deg være i fred med dyna over hodet, at hun da på en måte overser deg eller ikke bryr seg?

Da kan det hjelpe om du forteller mamma (en gang dere ikke krangler fra før) at hun er en god forelder som du er glad i og at du vet at du kan snakke med henne når du trenger henne, men at det beste hun kan gjøre for deg nå er å tåle at du vi være mer i fred. Min erfaring er at ungdommer ikke kan instrueres i å snakke når foreldrene vil, de må få snakke når de er klare for det selv.

Du har også lov å si til mamma at du helst ikke vil at hun skal stryke på deg uten at du har bedt om det. Vi har alle ulike grenser, noen ganger ønsker vi oss en klem og litt trøst, Men andre ganger vil vi ikke bli tatt på. Begge deler bør være greit. Det er vanlig at ungdommer ønsker mindre fysisk kontakt med foreldrene sine jo eldre de blir. Akkurat som det med pratingen så kan det være at det er vanskelig for mamma å innse at det fysiske forholdet deres også endrer seg nå.

Selv om mamma vil veilede eller irettesette deg så tror jeg at det funker dårlig å ta telefonen som et pressmiddel eller som en straff. Jeg vil tro at du blir ennå mindre lysten på å snakke med henne når hun tar telefonen din. Hvis du heller tar initiativ innimellom til en ordentlig samtale med mamma og forteller henne litt om hvordan du har det og hva du tenker på, så kanskje hun vil slutte å ta telefonen din? Da trenger hun ikke være så urolig og nysgjerrig. Det går også an å spørre henne om det er spesielle ting hun bekymrer seg for når det gjelder deg. Kanskje kan du klare å berolige eller forklare henne noe som kan hjelpe?

Hvis du vil så kan du også vise mamma denne fine nettsiden: foreldrehverdag.no. Der kan mamma lese litt om det å være ungdomsforelder, og hun kan få noen gode tips.

Du kan også lese i artiklene jeg har lagt ved under svaret mitt. De har mange gode tips til det å sette grenser og det å klare å snakke med foreldre når de ikke forstår. Jeg håper det kan hjelpe deg videre. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no