Ønsker å snakke med noen, men vil ikke spørre foreldrene mine

Gutt, 16

Jeg har en greie hvor jeg noen dager føler meg egt nesten bare dø og ensom selvom jeg har mange venner som jeg vet er glad i meg, jeg skjønner ikke hvorfor jeg har det sånn det er som jeg bli helt følelsesløs, men jeg skjønner bare ikke hvorfor og jeg hater det så mye når det skjer fordi det føles ikke ut som meg. Jeg har lyst til og snakke med noen om det, men vil ikke spørre foreldrene mine fordi da må jeg sikkert forklare hvorfor og da blir jeg sikkert bare sendt tilbake til bupa og det orker jeg virkelig ikke. Jeg har tenkt litt sånn kanskje jeg er bipolar, men så føler jeg det er så ekstremt og at jeg bare overreagerer og at alle har det sånn, men jeg bare orker ikke mer og jeg skjønner ikke hvorfor det skjer. Jeg har liksom ikke snakke med noen om dette fordi jeg aldri fått sjansen. Håper dere svarer

Svar

Hei,

Det høres vondt å ha det sånn, og ekstra vanskelig når du ikke helt skjønner hvorfor.

Du er ikke alene om å føle deg tom eller følelsesløs – det er mange som kan oppleve det innimellom, selv om det kanskje ikke snakkes om. Noen ganger går det over av seg selv, mens andre ganger kan man trenge litt hjelp.

Det er veldig vanlig å lure på om man «overreagerer» eller - tvert imot - om det kan være noe alvorlig. Du trenger ikke ha en diagnose for å ha det vondt eller for å få hjelp. Det viktigste er at du har lyst til å snakke med noen om det – det er et stort og bra første steg.

Du skriver at du helst ikke vil snakke med foreldrene dine – det er helt greit. Når du er 16 år kan du motta helsehjelp uten at foreldrene dine trenger å vite det. Helsepersonell har taushetsplikt. Du trenger ikke ha alt «klart» eller vite akkurat hva du vil si – det holder å si at du har det vanskelig og at du trenger noen å snakke med. De er vant til å snakke med ungdommer som har det akkurat sånn. Sammen kan dere finne ut av hva som kan være god hjelp for deg.

Hvis du fortsetter å lure på om du kan ha bipolar lidelse, så er det sånn at utredning for dette vanligvis gjøres i BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) når man er under 18 år. Men det betyr ikke at du må inn i en utredning bare fordi du har det vanskelig, eller fordi du snakker med noen om hvordan du har det. Start gjerne ved å prate med helsesykepleier eller fastlegen din først.

Håper dette er til hjelp for deg. Jeg legger ved noen artikler som du kan ta en titt på.

Ta vare på deg. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen, Psykolog i ung.no

Besvart: 24.4.2025