Jeg er redd for at jeg aldri blir «frisk» fra han.

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver er vondt, slitsomt og mye mer normalt enn du tror, selv om det ikke føles sånn. Det at du tenker på ham betyr ikke at du ikke er “frisk”, svak eller fastlåst. Det betyr at du var dypt knyttet, tok mye ansvar, og at forholdet satte spor i nervesystemet ditt – ikke bare i tankene.

Hvorfor han fortsatt dukker opp selv om du er “over” ham handler nok sannsynligvis ikke om kjærlighet lenger, men om tre ting:

Første var at du var veldig ung – og han ble koblet til identiteten din. Fra 15–17 år formes selvbildet, følelsesregulering og tilknytning. Han var ikke bare en kjæreste – han var en del av hvem du ble. Slike bånd forsvinner ikke bare fordi man bestemmer seg for det.

Andre var at du hadde en omsorgsrolle (emosjonelt ansvar) Når du måtte “holde ham oppe”, regulere hans følelser og ta ansvar for situasjoner hjemme hos han så lærer hjernen din at trygghet = passe på ham. Dette skaper ofte noe som ligner en traumebinding. Den kan vare lenge – også etter terapi. Derfor kommer han opp som kroppslige reaksjoner, lukter, steder og plutselige minner. Det er nervesystemet, ikke savn.

Tredje er at han har gått videre – synlig. Når du ser bilder av ham med ny kjæreste, skjer to ting samtidig, det er at hjernen din sammenligner (“det var oss”) og kroppen reagerer som om noe gammelt skjer igjen. Derfor kom nesten-angstanfallet. Ikke fordi du vil ha ham tilbake, men fordi et gammelt sår ble aktivert. Dette er ikke et permanent problem. Men det krever en annen type arbeid enn bare å “snakke ferdig” om ham.

Hva du kan gjøre videre nå:

Slutt å eksponere deg for ham (veldig viktig). Dette er ikke umodent – det er selvregulering. Skjul / mute ham på sosiale medier. Ikke “sjekk” av nysgjerrighet. Ikke utsett deg for bilder av dem. Hver gang du ser ham, trener du hjernen til å holde ham aktiv. Dette alene kan redusere plagene betydelig over tid.

Ikke kjemp mot tankene – reguler kroppen. Når han dukker opp: Ikke tenk: “Nå må jeg slutte å tenke på ham”. Tenk: “Dette er en kroppslig trigger. Jeg er trygg nå.” Prøv med rolig pust (lang utpust), presse føttene mot gulvet og si lavt: “Dette er et minne, ikke nåtid”. Dette lærer nervesystemet at det ikke er fare.

Skill ham fra følelsen. Ofte er det ikke han du savner, men følelsen av å være viktig, intens tilknytning og tryggheten i å bety noe dypt for noen. Spør deg selv: “Hva er det jeg egentlig kjenner akkurat nå – og hva trenger jeg?”. Dette flytter fokuset fra ham → deg.

Vær forsiktig med å tolke dette som “jeg er ødelagt”. Du er ikke fastlåst, uhelbredelig og dømt til å leve med dette. Du er sensitiv, dypt knyttende og emosjonelt intelligent. Det er styrker, men de gjør brudd hardere.

Vurder litt mer målrettet hjelp (om du orker). Ikke nødvendigvis ett år til hos psykolog, men noen timer med fokus på tilknytning / traumebinding eller kroppsbasert regulering (ikke bare samtale). Du trenger ikke “mer analyse” – du trenger ro i systemet.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier