Kjæresten min hater at han har høyden sin som tilfelles med faren hans!

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver er komplekst, og det er tydelig at du bryr deg mye om kjæresten din og ønsker å være en god støtte for ham.

Du trenger ikke "fikse" følelsene hans, men du kan hjelpe ved å møte dem med trygghet og forståelse.

Anerkjenn følelsene hans. Når han deler, ikke gå rett til å "motbevise" følelsene hans. Start med å vise at du forstår hvor han kommer fra. Eksempel: "Det høres ut som dette er noe som går mye dypere enn bare høyde – som om det handler om hele opplevelsen din med faren din også. Det gir mening at det gjør vondt."

Ikke bruk kjærligheten din som «motargument». Du har rett i at "jeg elsker deg og er tiltrukket av deg" kanskje ikke treffer riktig akkurat i øyeblikket han er sårbar, fordi det kan få ham til å føle at han ikke "burde" føle det han føler.

Men du kan heller si noe som: "Jeg vet at dette er vanskelig å føle på. Og jeg vil ikke si det for å motbevise deg, men bare så du vet det – det du kjemper med endrer ikke hvordan jeg ser deg. Jeg synes du er fin og jeg er tiltrukket av deg. Det er ekte, og jeg står i det med deg."

Spør åpent, ikke press. Du kan åpne opp for samtale hvis du er usikker på hvor han er følelsesmessig: "Tror du det handler mer om høyden i seg selv, eller om følelsen av å ligne på faren din? Du trenger ikke svare nå – jeg bare lurer på hvordan du opplever det."

Forslag: Vær med å separere «han» og «genene». Noen ganger hjelper det å hjelpe folk med å skille mellom hvem de er, og hva de har fått uten å kunne velge.

Eksempel: "Det at du deler dette og reflekterer over det, viser hvor annerledes du er fra faren din. Du er faktisk i ferd med å ta eierskap over ting han kanskje aldri tok ansvar for."

Bare det at han tør å snakke med deg om dette viser at han føler seg trygg hos deg. Du gjør en forskjell bare ved å lytte, være nysgjerrig, og ikke dytte ham bort eller gjøre det til "hans problem alene".

Dette kan være et område der han trenger mer støtte enn bare fra deg – som kanskje en psykolog, spesielt hvis farens fravær har preget selvbildet hans dypt. Men det er ikke din jobb å være terapeut – det du gjør ved å møte ham med varme, uten å dømme, er allerede verdifullt.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier