Kom hjem sent og kranglet med moren min. Hun er kontrollerende. Jente 20

Hei!

Jeg forstår at du reagerer på moren din. Hun virker å ville kontrollere og bestemme mer over deg enn det du egentlig trenger. Hun beskriver seg som overbeskyttende, ikke kontrollerende. Men uansett om det er et "mildere" ord - det er heller ingen vits i å overbeskytte! Du er 20 år og kan bestemme selv hvem du vil være sammen med og hvor du vil dra.

Samtidig så bor du jo fortsatt hjemme. Da må du regne med å måtte følger familiens husregler. F.eks at du må bidra med hjelp til husarbeid, at du må delta på et visst antall familiemiddager, at du må ifra sånn ca når du kommer hjem hvis du drar bort, eller at du er stille når andre skal sove. Altså vanlige hensyn man tar til hverandre fordi man bor sammen. Men du bør likevel få bestemme selv hva du vil gjøre i helger og hvem du vil være med.

Det å tilbringe helgene med andre enn familien er normalt og egentlig noe moren din bør sette pris på at du gjør. Du klarer deg selv og har skapt ditt eget liv! Det er en bra ting! Det viser at du er selvstendig og utvikler deg i en normal retning: nemlig vekk fra kjernefamilien og ut på vei i verden til nye mennesker og nye steder. Jeg kan forstå at moren din kjenner på en sorg over denne overgangen, men disse følelsene er noe hun må håndtere selv som voksen. Løsningen er ikke å kontrollere deg eller gi deg dårlig samvittighet. Det ødelegger bare forholdet mellom dere på sikt.

Det at du er glad i å være med venner betyr jo heller ikke at du aldri skal være med familien? De fleste har perioder i livet der de er mest ute og farter, og så kommer nye perioder der de kommer litt tilbake igjen til familien (f.eks når de får barn). Moren din må være tålmodig og tenke at dette ikke er et brudd med henne, men heller en viktig fase du er midt i og skal få lov til å være i mange år fremover. Og noe er du vel hjemme uansett? Minn henne på at det ene ikke utelukker det andre. Minn henne på hvilke stunder dere fortsatt har som er fine. F.eks noen middager i hverdagen, eller andre ting dere gjør sammen. Jeg vil tro du fortsetter å bry deg om familien selv om du nå er mindre sammen med dem? Minn gjerne mamma på det.

Videre, kan du jo kanskje også beklage for at du sa sårende ting, som det at hun ikke har venner. Det er vanlig å plumpe uti med en kommentar dersom man blir veldig følelsesmessig aktivert. Alle har vi gjort den feilen! Men mye kan repareres om man bare sier unnskyld. Tror du at du kan gjøre det? Si at du ble fortvilet og lei deg over krangelen dere hadde der og da og at du angrer på det du sa.

Samtidig tenker jeg at du har litt rett. Foreldre og barn skal på en måte ikke være venner. Man kan ha et godt forhold så klart men å være forelder er noe annet enn å være venn. Du har andre personer i livet ditt som er venner og som du snakker med alt om. Moren din kan få være noe annet for deg, mer som en trygg base, rådgiver eller omsorgsperson når du trenger det. Så når du sa nei til å være venn så sa du egentlig noe som er litt viktig, og som peker mot det normale, nemlig at forelder og venn er to forskjellige roller.

Her har du en fin artikkel som handler om å snakke med foreldre om vanskelige temaer. Les den gjerne før du evt snakker med moren din.

Hvis ingenting av det jeg har skrevet her funker og moren din fortsetter å være alt for kontrollerende, så husk at du har lov til å flytte hjemmefra. Du kan sjekke ut hvilke muligheter du har og hvordan du kan gjøre det, i denne artikkelen her.

Jeg håper dette ga deg noen tips og innspill. Jeg har i tillegg lagt ved noen artikler som handler om myndighetsalder og det å leve med strenge foreldre. De bør du lese, da får du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no