Faren min og jeg snakker nesten ikke sammen

Hei

Vi mennesker er forskjellige. Noen mennesker er introverte. Noen kan også like å ha det ganske stille og rolig. Når man er i en familie så kan man oppleve å være ganske ulike som mennesker. Noen ligner på en måte ikke helt på familien sin.

Det er også gjerne forskjell på generasjoner. Det kan virke som at det er mer åpenhet i dag, og at ungdommer er flinkere til å snakke sammen. Så faren din og du er på en måte forskjellige generasjoner og forskjellige mennesketyper.

Kan du vise dem litt hvordan du er vant til at ting er? Du kan forsøke å fortelle litt hjemme og kanskje også si noe av det du tenker på. Da kan du også stille litt spørsmål til foreldrene dine. For selv om faren din ikke sier så mye, så har han jo tanker og følelser som alle andre. Men han er sannsynligvis ikke vant til å fortelle om hva han tenker til andre.

Kanskje er det ikke så lett for dem å endre på måten de er på. Men det hadde jo vært best for alle dere om dere kunne snakke sammen. Jeg tenker jo også at det hadde vært fint om du kunne fortelle foreldrene dine hva du tenker på.

Hadde det gått an å snakke med dem om at dere ikke alltid forteller hverandre ting. Du kan jo spørre dem om det er sånn at du kan ta opp ting, om du har noe du tenker på.

Noen foreldre tror at ungdommer foretrekker å være i fred. Det kan jo tenkes at de er litt usikre. Det er i alle fall verdt et forsøk at du åpner deg litt, og ser om de har noen respons på det.

Etter hvert når du har flyttet hjemmefra så vil dere se hverandre mindre. Men noen kan oppleve at ting kan falle litt på plass da. Hvis du bor for deg selv og kommer hjem på besøk, så er det jo naturlig å snakke sammen ved middagsbordet.

Jeg legger ved en artikkel til deg.

Vennlig hilsen familieterapeut, ung.no