Hvorfor dagdrømmer jeg?

Jente, 19

Jeg opplever ekstreme dagdrømmer, hvor jeg snakker til meg selv. Dette skjer oftest hver dag. Det skjer i en form at jeg later som jeg er en kjent person, eller en person som har opplevd noe. Ofte så later jeg som jeg er på en podcast eller snakker til kamera. Jeg tenker på traumer, vold, misbruk, død utroskap osv. Det er ikke ting jeg har opplevd i virkeligheten. Når jeg drømmer så er personene ekte men selve situasjonen er fiktiv. Noen folk er oppdiktet. Dette skjer når jeg er alene, på vei hjem fra jobb og på rommet. Oftest med trist musikk i bakgrunnen. Situasjonene er også ting jeg har sett eller hørt om i andre sine podkaster eller en film og serie. Jeg opplever sterke følelser som sinne, tristhet og sorg. Jeg gjør ikke noe imens, men sitter og ser rundt mens jeg snakker. Sånn her kan jeg sitte i 30 min, og feks grine over en noe helt usant. Når jeg er ferdig, går jeg tilbake til det jeg egt holdt på med. Jeg setter meg i drømmene selv, men vet ikke hvorfor? Hvorfor gjør jeg det?

Svar

Hei!

Ut i fra det du beskriver så kan det virke som du har funnet deg en måte å kanalisere følelser og innlevelser på. Det å sette seg inn i situasjoner og komme i kontakt med ulike følelser er jo egentlig fint. Mange skuespillere gjør jo dette.

Jeg vet ikke om du tenker at dette er problematisk for deg? Er det slik at du ønsker å slutte med å dagdrømme?

Dagdrømming kan også være fint og det kan være et sted å gå til når man trenger en pause. Hjernen vår er slik at den skiller ikke mellom hva vi tenker på og hva som faktisk skjer - og det betyr at vi kan få kjenne på følelser når vi tenker på noe og når vi opplever noe.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg.

Du kan også snakke med helsesykepleier dersom du vil finne mer ut av dette.

Alt godt til deg.

Hilsen psykiatrisk sykepleier

Besvart: 8.3.2025