Hva snakker foreldrene mine med BUP om når jeg ikke er der?

Hei!

Så fint at du sender inn spørsmålet ditt her til oss i ung.no. Dette tenker jeg nok det er flere som kan lure på, som blir fulgt opp av BUP!

Jeg skjønner godt at du er nysgjerrig på hva foreldrene dine snakker med om de på BUP, når du ikke er tilstede. Noen kan kanskje bli litt stresset også, er det sånn for deg?

Nå vet jeg ikke akkurat hva som har blitt sagt i timene foreldrene dine har vært på, eller hva du blir fulgt opp for i BUP, men jeg kan fortelle litt om hva som er vanlig å snakke om. Når ungdommer er under utredning eller behandling ved BUP er det vanlig at foreldre blir involvert.

Under utredning

Når en er under utredning, er det vanlig å dele det opp sånn at ungdommen spørres ut i egne samtaler, og kanskje fyller ut spørreskjemaer eller "intervjues" om symptomer på ulike vansker. Og så er det vanlig at foreldre har egne samtaler, hvor en går gjennom utviklingshistorien til ungdommen. Da spør behandleren om hvordan utviklingen din har vært. F.eks stiller de spørsmål om svangerskap, fødsel og spedbarnstid, om når du begynte å krabbe og gå, når du begynte å snakke, hvordan du hadde det i barnehagen og skolen, og hvordan du trivdes og fungerte med andre barn, hva du likte å leke med som barn og hvilke fysiske sykdommer du hadde som barn. Dette kan kanskje virke rart, men det er for å sørge for at en får et godt og helhetlig bilde av ungdommen og ikke går glipp av viktig informasjon som kan være relevant for å finne best mulig behandling. Og dette er informasjon som ungdommen selv naturlig nok ikke har like god oversikt over (siden man ikke husker en god del av det).

Det er også sånn at ungdommen selv og foreldre kan ha ulike perspektiver på hva som er vanskelig, og hva det kan skyldes. Det kan derfor være nyttig å også få foreldres syn, selv om ungdommen selv kjenner hvordan vanskene er for ham/henne. Derfor er det vanlig at foreldre stilles spørsmål om hvordan de opplever vanskene. Det er vanlig at foreldre fyller ut egne spørreskjema og eventuelle kliniske intervju. Da er det fint at foreldre og ungdommen fyller ut skjemaene hver for seg, for å få frem forskjeller i perspektivene mellom mor, far og ungdommen selv (og kanskje kontaktlærer).

Under behandling

Når utredningen er ferdig og behandler har konkludert, kommer behandleren, ungdommen og foreldre frem til en plan for behandling. Da er det vanlig og ofte en viktig del av behandlingen at foreldre får veiledning og råd, om hvordan de som foreldre best mulig kan hjelpe deg til å få det bedre. Denne veiledningen og hvilke råd som blir gitt vil avhenge av vanskene dine. Foreldre får denne veiledningen, fordi vi vet at det er viktig for at ungdommen skal får det bedre, at foreldre har forståelse for vanskene, og kan støtte dem eller tilrettelegge for dem i hverdagen.

Møter

Det er også vanlig å ha møter hvor de i BUP snakker med voksenpersoner rundt ungdommen, som foreldre, kontaktlærer eller andre fra skolen, eventuelt andre i hjelpeapparatet som PP-tjenesten. I disse møtene gir BUP informasjon til de voksne, f.eks om hvilken utredning som har vært gjort og hva en har konkludert med, og gir veiledning eller diskuterer med de andre om hvilken hjelp, støtte eller tilpasning/tilrettelegging skolen og foreldre kan gjøre for at ungdommen skal ha det bedre i hverdagen.

Dine rettigheter

Når en har fylt 16 år så blir en regnet som "helserettslig myndig". Det vil si at en selv kan samtykke til å få behandling uten at foreldre samtykker. Og har da også rett til å bestemme om en skal ha behandling eller ikke, og hvem (foreldre, lærere eller andre) som skal ha informasjon eller bli involvert i behandling. Når en er under 16 år har en likevel rett til å få nok informasjon om helsetilstanden sin, og til å si sin mening og bli hørt når det gjelder behandlingen.

Jeg håper dette var svar på spørsmålet ditt! Du kan gjerne, om du våger det, spørre foreldrene dine eller de i BUP, hvis dette er noe du tenker mye på eller plager deg, eller du er redd for hva som blir sagt i timene hvor du ikke er tilstede.

Jeg ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen