Klarer ikke snakke med andre enn foreldrene mine

Hei!

Så fint at du sender inn spørsmålet ditt her til oss!

Jeg forstår godt at du lurer på hvorfor det er sånn, og at det er vanskelig å si det til behandleren din på BUP når utfordringen din er nettopp det å snakke.

Under utredning i BUP (gjennom spørreskjema, intervju, samtaler, eventuelt tester) er det viktig å få en så grundig oversikt over ungdommens utfordringer som mulig. Dette er for å finne ut av hvilken behandling for vil være til mest mulig hjelp. Er det sånn at du er under utredning nå i BUP, eller har du fått informasjon om at de har konkludert med en diagnose?

Vi stiller ikke diagnoser her på ung.no (siden en da trenger utredning f.eks i BUP). Men det du skriver om kan minne om noe som heter selektiv mutisme. Symptomer på dette er taushet i møte med andre enn som oftest nære familiemedlemmer (som foreldre) eller noen få andre nære personer. Noen kan gjøre seg forstått gjennom kroppsspråk, mens andre kan streve med også å kommunisere med kroppsspråk (som ved blikk, gestikulering). Det må ha vedvart over en periode (i hvert fall en måned). Dette må forstyrre hvordan en fungerer f.eks på skolen og med venner, for at det kan kalles en diagnose. Her er link med informasjon om selektiv mutisme, ved foreningen for selektiv mutisme sin nettside: https://www.selektivmutisme.no/laer-mer-om-selektiv-mutisme

Det er ganske vanlig ved selektiv mutisme at en også er engstelig/har en angstlidelse, særlig knyttet til sosiale situasjoner, som ved sosial angst/ sosial fobi. Sosial fobi kan også gjøre at det er vanskelig å snakke, særlig med de du ikke kjenner så godt. Symptomer på sosial fobi er en redsel for å være i sentrum for oppmerksomheten og for å dumme seg ut, og at andre som observerer en skal tenke noe negativt om en. Noen har sosial fobi kun i noen situasjoner, f.eks å holde foredrag, være i familieselskaper, mens andre kan ha angst i veldig mange sosiale situasjoner, og derfor unngå mange situasjoner. Det er vanlig at en kan få relativt sterke kroppslige angstreaksjoner som hjertebank, skjelving, svette etc.

Både sosial fobi og selektiv mutisme er heldigvis vansker som det fins god hjelp å få for!

Det kan også være andre årsaker til at det er vanskelig å snakke, f.eks språkvansker eller autismespekterforstyrrelser, for å nevne noe, og det er det viktig å få utelukket, under utredningen.

Jeg tenker at det er viktig at behandleren din får vite om hvor vanskelig dette er for deg. Uten å ha full oversikt er det utfordrende å vite hva som skal til for å få det bedre. Jeg foreslår at du enten skriver det ned til behandleren din i et brev som du har med neste gang, eller snakker med foreldrene dine om det og ber dem fortelle dem om dette så behandleren din kan forstå. Kanskje kan du vise frem spørsmålet du har skrevet her?

Jeg legger ved noen artikler jeg håper du vil ha nytte av. Jeg har tro på at du vil komme til å få det bedre! Mange gode tanker til deg.

Med vennlig hilsen psykologen