Jente 15; Hvorfor er jeg så lei meg nå over at mine foreldre er skilt?

Jente, 15

Foreldrene mine slo opp når jeg var 7år og flyttet fra hverandre veldig fort. De var fortsatt venner og for og gjøre overgangen litt lettere hadde vi felles middag en gang i uken. Jeg gikk alltid rundt og håpet at de skulle bli sammen igjen, men så fikk mamma en ny kjæreste når jeg var 8 så jeg ga opp. Jeg tenkte ikke mye over det når jeg var mindre men når jeg er på besøk hos venner nå begynner jeg bare og tenke på hvordan det hadde vert og ha en familie. Jeg vet at foreldrene mine har det bedre sånn, men jeg skulle ønske jeg hadde en familie med foreldre som var gift. Jeg savner at de var sammen. Kjæresten til mamma er grei men han blir aldri pappa. Jeg har liksom fått det sjokket av at de slo opp nå. Jeg føler jeg er knust og et uhell og ting hadde vert bedre om de ikke fikk men. Når de sa at de skulle slå opp sa jeg bare «ok?» og levde videre men nå gråter jeg nesten vær kveld pga det og jeg skjønner ikke hvorfor siden det har vert sånn i flere år nå.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Det du beskriver er veldig normalt.

Mange kan kjenne på at når noe vanskelig skjer, så reagerer man ikke så sterkt. Sorgreaksjonen kan komme flere år seinere, slik du beskriver. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i det.

Det å håpe på at foreldre skal bli sammen igjen er også veldig normalt. Det å få en stemor eller stefar, kan oppleves greit, men de erstatter aldri en far eller mor. Mange barn søker mot å være en familie med far, mor og barn. Selv om årene går og det ikke er realistisk at foreldre skal bli sammen igjen, er det veldig vanlig at barn fortsatt håper.

Det høres ut som om foreldrene dine var gode på å gjøre overgangen så enkel som mulig for deg- og dermed. gjorde at det ikke føltes så vanskelig for deg.

Nå er du i en annen alder der puberteten kan gjøre deg mer følsom og sårbar. Følelser blir ofte sterkere i denne tiden og nye tanker dukker opp. Hormoner er også med på gjøre at man føler seg annerledes enn før. I løpet av få år vil du gå fra å være barn til å bli et selvstendig voksent menneske. På veien dit skal du finne ut hvem du er, og hva som er din identitet. Da er det normalt at tidligere hendelser blir sterkere og at man føler på og tenker mer på hvem man er, hvor man kommer fra, hvordan ting kunne vært annerledes etc.

Kan du snakke med dine foreldre om hvordan du har det? Enten mamma eller pappa? Kanskje begge?

Hvis det blir vanskelig vil jeg anbefale deg å snakke med en Helsesykepleier på skolen eller Helsestasjon for unge. De har god erfaring med å snakke med barn og ungdom og det du beskriver er nok et tema flere har kommet til dem med.

Situasjonen mellom dine foreldre vil nok mest sannsynlig ikke endre seg, men det å sette ord på følelser og tanker kan allikevel gjøre at det føles bedre ut for deg.

Kanskje du også har en du kjenner i samme situasjon du kan snakke med? Det kan hjelpe å dele noe sammen med en annen som har opplevd noe lignende.

Jeg ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 18.7.2023