Foreldre er skilt og de krangler, jeg er i midten. Sliter mentalt. Jente 15

Hei!

Så fint at du skriver til oss om det du tenker på. Man trenger ikke alltid vite hva man vil ha tips til, noen ganger kan det være fint å bare formidle det man tenker, føler og opplever.

Du forteller om en vanskelig situasjon mellom deg og foreldrene dine, der du blir stående i midten av kranglingen. Det er vondt å høre. Vi vet at når foreldre fortsetter å krangle og kritisere hverandre etter en skilsmisse så setter det barna i en svært vanskelig posisjon. Mange voksne vet ikke hvor skadelig dette er for barna. Det at foreldrene dine har så dårlig kommunikasjon går rett og slett ut over deg. Jeg tenker at det er helt forståelig at du reagerer, og at du nå sliter mentalt.

Det er dårlig gjort av moren din å si negative ting om faren din til deg, og det er dårlig gjort å gi deg skyldfølelse for at du er glad i han. Uansett hvordan foreldrene dine har oppført seg mot hverandre tidligere så har du all rett til å være like glad i dem begge to. Selv om de ikke er kjærester og selv om de ikke har vært glade i hverandre på lenge, så er de foreldrene dine sammen, og det vil de alltid være. Jeg håper du kan si dette til deg selv og kjenne at det er riktig og lov.

Jeg tenker at du ikke trenger å involvere deg i kranglene deres mer. Du kan si ifra til dem at du ikke ønsker å være en mellomperson, og at du vil at de fra nå av må snakke sammen uten å blande inn deg. Du kan gjerne fortelle dem at du blir sliten av situasjonen, og du strever mentalt. Du kan si dette ansikt til ansikt eller skrive det ned i et brev/sms.

Hvis foreldrene dine ikke klarer å finne ut av ting selv så kan de få hjelp til å snakke sammen på et familievernkontor. Familievernkontoret snakker med mange familier hvor foreldrene har høyt konfliktnivå også lenge etter at skilsmissen. De kan mye om akkurat slike situasjoner som du beskriver her, og de kan være til god hjelp. Du kan gjerne ringe familievernkontor selv og snakke med dem alene aller først. Si gjerne at vi på ung ba deg ringe. Så kan den du snakker med der hjelpe deg til å ta saken videre med foreldrene dine.

Du kan også snakke med helsesykepleier ved skolen din, eller snakke med fastlege som kan henvise til psykolog hvis du fortsetter å slite mentalt.

Ellers, så tenker jeg på det du skriver om faren din og at du savner bekreftelse. Jeg tenker at det kan jo være mange grunner til at han svarte med tommel opp den ene gangen der, da du skrev du var glad i han. Kanskje han bare var uoppmerksom eller glemte seg? Hvis han har ADHD er ikke det så rart. Jeg vil oppfordre deg til å forsøke å skrive på nytt at du er glad i han, eller å si det, neste gang du er sammen med han. Kanskje han vil svare deg tilbake slik du trenger da, og så er det løst. Hvis han ikke svarer slik du ønsker deg så forsøk å være så åpen du kan, ved å si akkurat det du savner, nemlig at han gir deg bekreftelse. Si at det er viktig for deg. Jeg tror det vil hjelpe han til å gjøre det slik du trenger neste gang, for som du selv sier, innerst inne er han glad i deg. Noen mennesker trenger bare et lite ekstra "dytt" for å skjønne hvordan de skal oppføre seg og hva andre ønsker. Så instruer faren din litt i hvordan du liker at dere kommuniserer.

Håper dette ga deg litt inspirasjon. Jeg syns det er fint at du vil få en bedre kommunikasjon med foreldrene dine. Da er det lurt å klare å snakke om følelsene sine. De som klarer det er ofte mindre plaget og mindre lei seg enn de som aldri klarer å snakke om følelser. Så dette er en egenskap du vil få bruk for i mange situasjoner senere i livet.

Jeg har funnet frem noen artikler som handler om det å leve med skilte foreldre og med foreldre som krangler. Les dem om du trenger flere tips.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no