Hvorfor kan man ikke bli venn med psykologen etter endt behandling?

Heisann!

Du stiller interessante spørsmål. Jeg skal svare så godt jeg kan på det.

1) Det er slik at det å være i en pasient-psykolog-relasjon er en "skeiv" relasjon (dette nevner du jo også selv). Det blir slik at pasienten forteller om sitt indre og psykologen gjør ikke det. Psykologen vet dermed mye om pasienten og pasienten lite om psykologen (slik skal det også være). Det er også slik at dette er en profesjonell relasjon og ikke en relasjon som skal tas med ut fra behandlingsrommet. Dette både pga den nevnte skeivheten i relasjonen og også fordi psykologen har taushetsplikt og vil ikke kunne snakke "fritt" om/til deg i en eventuell relasjon utover det å være i terapirommet. Det kunne også fort blitt slik at den som er behandler føler på et ansvar for den som har vært pasient ved eventuelle tilbakefall eller vanskelige perioder slik at det blir uheldig å ha en relasjon som har oppstått ut fra at pasienten hadde det vanskelig og ba om hjelp hos en psykolog.

2) Det er ikke slik at psykologer ikke tenker på pasienter på fritiden så dette stemmer ikke. Det varierer selvfølgelig hvor mye den gitte pasienten gjør det og hvem av pasientene man tenker mest på. I perioder tenker kanskje enkelte psykologer såpass mye på jobb og pasienter på fritiden at det kan gå utover fritiden - men dette er som sagt veldig individuelt. Det er klart at psykologen tenker på deg når hun ser gryteklutene og kanskje noen ganger ellers også.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen psykologen