Lurer på om jeg er utsatt for emosjonell omsorgssvikt og hva jeg kan gjøre?

Hei,

Så bra at du snakker med bup om dette og forsøker finne ut av det for deg selv. Det er nok en god ide når du kjenner at det er noe som ikke stemmer.

Omsorgssvikt handler om fravær av det du skal eller burde få, og emosjonell omsorgssvikt handler om å ikke få det du trenger av følelsesmessig støtte. For eksempel kan det være å ikke få trøst og støtte; ikke få hjelp til å forstå dine egne og andres følelser.

Et eksempel kan være at foreldrene dine ikke er til stede for deg, faktisk/fysisk eller mentalt, når noe skjedde; at du ikke fikk trøst om du slo deg eller var lei deg for noe, at ingen støttet deg i det du ville gjøre eller gjorde, og slike ting.

Det er ikke helt lett å alltid vite om en har blitt utsatt for det selv, eller skjønne at det er det det er snakk om, nettopp fordi det handler om noe som burde vært der, men som ikke var det. Du må på en måte oppdage det som ikke finnes, om du skjønner hva jeg mener?

Men om du opplever at foreldrene dine ikke har gitt deg det du trenger, at du savner en del trøst og støtte og samtaler om følelser, så er det nok viktig å ta det på alvor.

Omsorgssvikt og emosjonell omsorgssvikt kan gjøre mange ting vanskelig etter hvert som du vokser opp. Det er fordi det er gjennom voksne sine ord og reaksjoner på følelser og verden at vi lærer hvem vi er, hvordan verden henger sammen, og hvordan vi kan leve sammen med andre mennesker.

Når det blir forstyrra og du mangler en del informasjon om hva som er naturlig å gjøre om du har det vondt eller bra, så kan flere ting bli vanskelig. For eksempel blir du kanskje lært til at det er bedre å late som du har det bra når du egentlig har det vanskelig, eller at det ikke er vits i å be om trøst fordi du ikke får det likevel.

Kanskje er det vanskelig å skjønne hva du føler og når, fordi du ikke er vant til å sette ord på hva du føler eller at andre snakker om det. Det kan naturlig nok bli ganske forvirrende for deg med følelser da.

Det betyr ikke at det er håpløst for deg å lære deg dette etter hvert, men det kan være fint å finne mer ut av, slik at du kan få riktig hjelp av BUP og andre. Det er lettere å løse et problem hvis du vet litt mer hva problemet er.

Jeg synes du kan spørre behandleren din på BUP om det med barnevernet, og hvorfor de ikke tenker det er relevant å kontakte dem. Du kan også kontakte barnevernet selv, eller i samarbeid med BUP.

Barnevernet er ikke bare noen som håndterer akuttplasseringer eller liknende, de har også ulike tiltak og måter å hjelpe familier som strever med samarbeid og kommunikasjon. Kanskje er det nyttig for deg og din familie, og hvis det ikke hjelper kan det være en ide å ha hjelp og støtte fra barnevernet i hva du da kan gjøre videre.

Jeg kan forstå at det kjennes skummelt ut å kontakte dem på egenhånd, spesielt hvis du føler du ikke har støtte, men kanskje kan det endre seg hvis du snakker med BUP og behandleren din der først.

Til sist vil jeg gjenta at det er kjempefint du snakker med BUP og jobber for å finne ut av dette for deg selv. Barndommen vår påvirker oss en hel del fordi vi vokser til og utvikler oss i den perioden, hvor vi i tillegg er prisgitt foreldrene våre. Hva og hvordan de passer på oss eller ikke passer på oss har mye å si for hvordan vi får og har det, og hva slags mennesker vi blir.

Samtidig kommer det til et punkt hvor vi blir voksne og må håndtere oss selv og våre egne liv, uansett hvordan vi har hatt det før. Da kan det være nyttig for oss å finne ut av hvordan barndommen har påvirket oss, men det er viktig å ikke bli så opptatt av å skylde på noen at vi slutter å jobbe med oss selv. Vi slutter ikke å utvikle oss etter vi fyller 18 år, heldigvis.

Jeg håper noe av dette var nyttig for deg, og at du også tar det videre med behandleren din.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no