Jeg har mange venner, samtidig så har jeg ingen venner?

Jente, 15

Jeg har mange venner samtidig som jeg har null venner. Jeg er i en vennegruppe på skolen min, men det føles ikke ut som at jeg er en del av vennegruppen. For eksempel de planlegger ting uten meg, de holder hemmeligheter fra meg, de feirer bursdager uten meg, osv. Hver eneste gang sånne ting skjer må jeg på en måte invitere meg inn i gruppen og det syntes jeg er så kleint. Jeg vet at de baksnakker om meg på snapp, og jeg vet at de ikke liker meg. Det føles ut som de bare bruker meg når de trenger meg, plutselig er de venner med meg når de vil at jeg skal gjøre noe for dem ellers så snakker de ikke med meg i det hele tatt. Jeg kan ikke lage noen nye venner heller fordi vennene mine er de eneste på trinnet mitt, og det er allerede vanskelig for meg å lage nye venner fordi jeg er så sjenert. Det er lett å like vennene mine, men å like dem og vite at de hater meg er vanskelig.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no. og forteller om følelsene dine.

Jeg forstår godt at du synes det er vanskelig å ha mange venner og så opplever du en følelse at de egentlig ikke liker deg.

Jeg tror allikevel at du tar feil. Når dere er så mange venner, som hele trinnet, så er det helt naturlig at man snakker om en eller flere av de andre når de ikke er der. Det er som regel ikke baksnakking, men bare at man snakker om. Uten at det er vondt ment.

Jeg tror det du beskriver er ganske vanlig i større gjenger. Det er ikke hemmeligheter, bare at alle ikke får vite alt.

Det er også naturlig at ikke alle blir invitert i bursdag, eller på andre ting som noen av vennegjengen gjør. Noen får kanskje ikke lov til å invitere så mange, noen har kanskje ikke lyst til å ha hele trinnet. Det kan være så mange grunner til at noen ikke blir invitert til diverse tilstelninger eller sammenkomster.

Det er flott at du inkluderer deg selv, inviterer deg selv inn i gruppen. Når du i tillegg er sjenert, så er det en krevende og tøff oppgave, allikevel gjør du det. Det står det respekt av.

Jeg sier ikke at følelsen din er feil, men kanskje du tar det for personlig. Er det noen ganger noen andre ikke blir inkludert? Ikke invitert med? Ikke invitert i bursdag? For det vil jeg tro når dere er en så stor gjeng. Det er ikke bare deg, det bare føles sånn.

Det er litt som at "alle får lov til det", "alle har fått en sånn", "alle har ditt og alle har datt". Det er svært sjelden at alle gjelder alle. Det gjelder kanskje den som er viktigst for deg, og noen få, det gjelder ikke alle. Men det kan føles som om det gjelder alle.

Jeg synes du skal snakke med helsesykepleier på skolen din. Hos helsesykepleier kan du få hjelp til å styrke selvbildet ditt, få større tro på deg selv, og støtte til å fortsette med å henge deg på, inkludere deg selv.

Uansett så hjelper det å snakke om det som opptar tanker og følelser.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier

Besvart: 4.4.2024