Jeg hater å være 18 år og myndig.

Hei,

Takk fora t du skriver til ung.no.

Å være 18 og myndig er en rar overgang. Du får ansvar kastet på deg, kanskje før du føler deg klar. Og samtidig forventes det at du plutselig skal vite hva du vil, være selvstendig, og godta forandringer i både kropp, utseende og identitet – som om det er noe man bare gjør helt uten kamp. Men det er en løgn mange vokser opp med: at man må være fornøyd med å bli voksen.

Det at du reagerer sterkt på å bli kalt voksen, og heller vil holde fast i fortiden, sier noe viktig: Du føler deg ikke hjemme i den rollen samfunnet prøver å plassere deg i. Det er ikke noe galt med det. Det er faktisk ganske modent å kjenne at noe ikke stemmer, og sette ord på det – selv om følelsene gjør vondt.

Du sier du er stygg nå, men var finere før. Det er vondt å føle sånn. Men det kan være et uttrykk for mer enn bare utseende – det kan handle om savn etter trygghet, barndom, å ikke føle seg dømt. Kanskje du føler at du har mistet noe viktig på veien – ikke bare et utseende, men også en identitet eller tilhørighet.

Det gir mening at du føler deg sint, og at du skulle ønske du kunne spole tilbake. Den følelsen har mange, og noen ganger blir den så sterk at det føles som om den tar over alt annet.

Men det er viktig å huske på: Følelser forandrer seg. Akkurat som alt annet. Og akkurat nå er det helt greit å bare holde fast i fortiden, hvis det føles tryggere enn nåtiden. Men på et tidspunkt kan det være godt å la deg selv være nysgjerrig på om noe godt finnes her og nå også – i små glimt.

Du trenger ikke "fikse" deg selv. Men du fortjener å føle deg forstått og sett. Snakk gjerne med noen du stoler på. Dette kan hjelpe deg litt på veien.

Ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen

helsesykepleier