Kommer hjem med klump i halsen, har det ikke bra hjemme. Jente 20

Hei!

Jeg forstår godt at du får klump i halsen, og at du har vansker med å finne ro, når du har det sånn hjemme som du forteller om her. Måten familien (og særlig faren din) snakker til deg på høres virkelig ikke hyggelig ut. Det må være lov i en familie å ta opp ting man er misfornøyd med uten å bli stemplet som sur og vanskelig. Når jeg leser hva de sier til deg så mener jeg at det er over grensen for det som er OK kommunikasjon i en familie.

Du skriver at de andre får det til å virke som at du er problemet. Men jeg vil si til deg at det ikke er du som er problemet! Det høres mer ut som at dere som familie har kommet inn i et dårlig spor. Det er måten familien kommuniserer på, som er problemet, tenker jeg. Og det er foreldrene dine og kanskje særlig din far, som har ansvar for at dette bedres! Han er jo ikke et barn selv om han kanskje oppfører seg sånn - han er en voksen og da har man også et særlig ansvar for at det er trygg og god kommunikasjon i en familie.

Alle barn og unge (selv om man har blitt over 18 år) har krav på kjærlighet og omsorg fra foreldrene sine, ikke for det de gjør men for den de er. Du er like mye verdt, hele tiden! Det er veldig bra at du selv er fornøyd med innsatsen din og med hvordan du har ordnet livet ditt. Fortsett å ha troen på deg selv<3

Du spør hva du kan gjøre.

Mitt første råd er at du forsøker å si ifra hvordan du har det inni deg. Du skriver at du har tatt opp vanskelige ting før, men at du da bare blir beskrevet som problemet. Men kan du allikevel prøve en gang til?

Når man skal si noe viktig er det lurt å prøve å snakke om det når ting er rolig. Det er også lurt å ha litt god tid. Kanskje du skal finne en stund når faren din ikke er der, ettersom han er verst. Kan du snakke med moren din isteden, som en start?

Det første du kan si er at du vil at hun skal høre på deg uten å avbryte, fordi det du skal si er litt vanskelig for deg. Så kan du forsøke å fortelle hva som gir deg klump i halsen. Snakk om dine følelser og hvordan det er å være deg. Du bør si hvor sårende det er for deg å hele tiden høre at du er problemet.

Videre, kan du si hva du savner. F.eks:

at de spør mer hvordan du ønsker å ha det i familien.

at de setter pris på bidragene dine når du prøver å gjøre det mindre skittent.

at de kommenterer på det de setter pris på ved deg istedenfor å kritisere deg.

at de spør etter meningene dine.

Da fokuserer du på det du vil ha mer av. Det kan funke bedre enn å fokusere på det du ikke liker, for det ender gjerne i at man får behov for å forsvare seg, og kritisere tilbake. Du kan jo også spørre moren din om hva hun tenker, og hva hun syns om kommunikasjonen i familien. Kanskje hun trenger å "vekkes litt opp", gjennom å reflektere over hva som egentlig er familiens kommunikasjonsmønster om dagen. Jeg håper hun vil hjelpe deg ved å snakke med faren din for deg (eller sammen med deg) og dermed ta litt tak.

Snakk gjerne om at dere kan lage noen felles regler som dere alle skal fokusere litt ekstra på i tiden fremover. F.eks snakke hyggeligere til hverandre eller gi hverandre komplementer for det dere ser som hverandre gjør bra, istedenfor å kritisere.

Men hvis ting ikke blir bedre så vil jeg rett og slett oppfordre deg til å flytte ut. Du er 20 år og myndig, og dermed i din fulle rett til å bo et annet sted. Jeg tenker at det kan være bra for deg å komme litt vekk fra all kritikken, og heller starte på nytt et sted der du kan gjøre det på din måte.

Samtidig med en eventuell flytting, kan du vurdere om du vil finne noen fagpersoner å prate med for å bearbeide det du har erfart av vanskeligheter hjemme. Når man har opplevd å bli kritisert på den måten du beskriver her, kan man trenge litt hjelp fra en fagperson til å sortere og snakke, slik at holdningen om at "det er meg det er noe galt med" ikke får lov å slå rot i deg. For det er ikke sant!

Husk at det du føler, det føler du. Det er helt greit. Du må absolutt ikke ha positive følelser hele tiden. De fleste følelsene vi har er krevende og vanskelige, og det er like naturlig å være sint, lei seg og sliten, som å være glad og energisk. Alle mennesker har kapasitet til å være alt dette, det viktigste er at vi får det vi trenger når vi føler det vi gjør.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler og som sier noe om hva vi tenker er OK og ikke OK oppførsel av foreldre. Og noen artikler om hvordan man går frem om man vil flytte ut. Jeg håper du vil lese dem og finne mer nyttig informasjon der.

Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no