Faren min jobber masse. Blir ofte sur og kritisk hjemme. Hva gjør jeg?

Hei!

Det høres slitsomt ut å bo med en far som er så sur og stressa som du forteller om her. Det er ikke rart om du blir skikkelig lei av dette. Du forteller at faren din kritiserer dere alle sammen. Det kan virke som at han har noen forventninger til det som skal skje i en familie som han ikke synes er oppfylt. Kanskje han tenkte at du og broren din skulle si og gjøre helt andre ting enn det dere gjør. Det betyr at faren deres har noen ideer om hvordan ting burde ha vært, uten at han tar hensyn til at dere er dere selv med egne meninger, ønsker og behov. Det er leit, han burde vært mer opptatt av hvordan dere tenker og hvordan dere har det.

Dersom han er sur og stresset, så kan det virke som om han er nedfor og kanskje ikke klarer å se fine ting som skjer. Det er typisk å bli nedfor og sur om man egentlig er ganske sliten, og det kan det jo tenkes at han er det pga. all jobbingen. Jeg håper at faren din ser at måten han holder på på ikke er særlig grei for verken han selv eller familien. Voksne kan jo endre seg og de fleste kan også påvirke sin egen jobbsituasjon hvis det blir for mye, men de må aller først ville det selv.

Hvis du vil prate med faren din om saken så kan du fokusere på at du savner å prate med han og at du skulle ønske han var mer hjemme (hvis du vil det da). Si at du savner å ha det hyggelig med han og at du liker når han er mer pratsom. Da fokuserer du på det du vil ha mer av. Det kan være en bedre måte å ta opp problemet på enn å klage på det som er dårlig. Kanskje blir faren din glad for at du forteller han at du savner han, det kan jo tenkes at han ikke føler seg særlig viktig for familien sånn ting er nå? Hvis han får vite at han egentlig er viktig for dere så kanskje han vil endre seg og situasjonen sin.

Du sier videre at faren din er veldig kritisk. Gjelder det når han selv skal gjøre ting også - at han aldri blir fornøyd? I så fall tenker jeg at faren din lever etter strenge regler som han setter opp både for seg selv og andre. Jeg lurer på om du rett og slett kan klare å lukke ørene litt dersom faren din kritiserer deg urettferdig. Bare tenke at "dette er slitne-jobb-pappa som snakker og noe jeg ikke trenger å ta inn over meg". Når noen klager, og den andre svarer tilbake, så må kanskje den første snakke litt høyere for å bli hørt og forstått, og så må den andre svare litt høyere, og slik kan det bli mye bråk og krangling og surhet ut av.

Dersom du klarer, neste gang faren din kritiserer deg, så kan du eventuelt bare si, rolig, at du ikke er enig med han, og deretter går du vekk fra situasjonen. Da kan du kanskje slippe at det blir mer og mer kritikk. Jeg vet ikke om du har forsøkt det noen gang, men vi vet at ofte er det at den ene går vekk fra situasjonen den eneste måten å roe noe ned.

Du skriver at faren din blir sur på dere alle tre, også mamma. Har du snakket med moren din om dette? Kanskje du kan ta det opp med henne og fortelle hvordan du har det med faren din? Det er mamma, som er voksen, som har det største ansvaret for å prate med faren din om at det ikke er noe OK for dere at han er så mye sur, og at det er slitsomt.

De gangene faren din har kritisert deg mye uten grunn, så kan du tenke gjennom hva andre synes du er god til. Da kan det bli plass til positive tanker i hodet også, ikke bare de negative.

Dersom det ikke nytter hva enn du prøver, så vil jeg anbefale deg å ta kontakt med et familievernkontor. Det er gratis å henvende seg der, og du kan bestille time og fortelle om hvordan du har det. Kanskje kan du ta med deg broren din dit også slik at dere sammen kan finne ut hvordan dere skal få det bedre.

Nedenfor så har jeg lagt ved andre artikler du kanskje vil synes det er interessant å lese. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no