Faren min får meg til å føle meg verdiløs, tør ikke være meg selv. Jente 19

Hei!

Dette høres vondt ut for deg! Du studerer, jobber hardt, gjør alt du får beskjed om, og likevel opplever du å bli behandla dårlig av faren din. Han dobbeltkommuniserer til deg når han først ber deg gjøre en ting og så kritiserer deg for at du gjør nøyaktig den samme tingen. Det er svært forvirrende og sårende for den som blir utsatt for dobbeltkommunikasjon og det kan lage sår på selvfølelsen om det skjer over tid.

Når jeg leser det du skriver tenker jeg at faren din i alt for lang tid har styrt deg med sin kritikk, på en måte som har gjort at du har fått mindre mulighet til å kjenne hva som er viktig for deg, og hva du vil. Det kan tenkes at dette er psykisk vold rett og slett, du kan lese mer i linken og se om du kjenner igjen noe, samt hva du evt. kan gjøre.

Du skriver at du føler at faren din ikke kjenner deg i det hele tatt, selv om dere bor sammen. Det kan jeg godt forstå. Han gir deg jo bare krav og kritikk, og han ignorerer. Han viser ingen nysgjerrighet rundt det som er "på innsiden" av deg. Da kan han umulig bli kjent med deg. Det kan føles sårt når ting blir sånn og jeg lurer på om du føler deg veldig ensom i familien din på grunn av dette? Det går an å føle seg ensom i familien sin selv om man bor sammen og er mye rundt hverandre. Det kan være en vond følelse. Familier bør gi hverandre oppmuntring og støtte, basert på hvem de er som personer og ikke basert på hvordan de utfører arbeidsoppgaver eller hva de studerer. Jeg skulle ønske faren din og resten av familien din kunne forstå dette. 

For at faren din virkelig skal forstå deg er det viktig at han får vite hvordan hans oppførsel sårer deg. Det kan hende han ikke skjønner hvordan du har det, for han virker jo veldig annerledes enn deg. Han lytter ikke etter noe fra deg, og det kunne vært lurt om han gjorde mer. Kanskje har han en tanke om at hvis han gir deg gode råd så vil det gå deg godt her i livet (for det er sikkert den egentlige motivasjonen hans, at det skal gå bra med deg). Og så tror han at det er han som har svarene på hva du trenger. Men der tar han feil. Det er du som har svarene på hva du trenger.

Slik jeg leser det du skriver er det vanskelig for deg å nå igjennom til familien din, og dere klarer ikke å prate. Kunne det da være en mulighet å skrive det du kjenner på i et brev, som du kunne gi - i alle fall til faren din? Der kan du fortelle at du savner at han spør deg hva du tenker og vil, fremfor at han kommer med sine meninger og krav. Du kunne sagt at du faktisk har det bra med å være på rommet men at du blir såra når han kritiserer valgene og væremåten din hele tiden.

Videre kan du formidle at du ønsker deg at faren din fokuserer på det du får til og det som er fint med deg fremfor alle tingene du gjør feil. Hvis du klarer dette har du fått til noe bra og jeg håper virkelig han vil ta deg på alvor om du sier noe om deg selv i et brev.

Dersom det ikke nytter å skrive brev så vil jeg anbefale deg å ta kontakt med helsesykepleier på skolen din (går du på videregående?) eller evt på helsestasjon for ungdom der du bor, for å snakke om hvordan du har det med deg selv og i forhold til familien din og særlig faren din. Helsesykepleier kan masse om familieproblemer. Helsesykepleier har også taushetsplikt så du kan si hva du vil hos han/henne. Man kan få hjelp hos helsesykepleier til minst fylte 20 år.

Og kanskje er det på tide å flytte ut for å beskytte deg selv fra mer kritikk og dårlig selvfølelse? Da kan helsesykepleier også hjelpe deg med den prosessen. Du er jo 19 år så du kan i prinsippet velge å flytte ut. Du kan også sjekke denne artikkelen for å få mer informasjon om hvordan du kan starte prosessen med å flytte for deg selv.

Og til slutt vil jeg si, at de gangene faren din eller andre i familien din kritiserer eller ignorerer deg så kan du også tenke gjennom hva andre mennesker (voksne i øvrig familie, lærer, trener, venner, eller andre) liker ved deg og synes du er god til. Det er godt å høre at du vet med deg selv at du har det bra, f.eks på rommet ditt. Vær stolt av den du er og vær fornøyd med deg selv i det du driver med. Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det familien din sier og gjør bli litt mindre viktig for deg.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg ønsker deg alt godt videre!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no