Familien min liker meg ikke, er det jeg som er problemet? Jente 19

Hei!

Det er vondt å lese at du opplever at familien din ikke liker deg. Måten de snakker til deg på og overser deg på høres virkelig ikke hyggelig ut, og jeg forstår godt at du reagerer på dette!

Du lurer på om det er du som er problemet. Jeg kan si til deg med en gang, at det ikke er du som er problemet! Det høres mer ut som at dere som familie har kommet inn i et dårlig spor. Det er måten familien din kommuniserer med hverandre på, som er problemet, tenker jeg. Og det er foreldrene dine som har ansvar for at dette bedres!

Alle barn og unge (selv om man har blitt over 18 år) har krav på kjærlighet og omsorg fra foreldrene sine, ikke for det de gjør men for den de er. Du er like mye verdt, hele tiden! Det står til og med i en lov som heter FN's Barnekonvensjon, som sikrer barn og unges rettigheter. Du trenger at foreldrene dine både sier og viser at de er glad i deg. Det er et behov som er like sterkt hos oss mennesker, som det å få mat og klær og et hus å bo i. Sånn sett er det veldig forståelig at du reagerer nå, når du ikke får den annerkjennelsen du har behov for.

Du skriver at du trenger råd. Mitt første råd er at du forsøker å si ifra til foreldrene dine hvordan du har det inni deg. Du skriver at de forsømmer deg og at du ikke kommer til orde. Så kanskje må du rett og slett avtale en prat? Når man skal si noe viktig er det lurt å prøve å snakke om det når ting er rolig. Det er også lurt å ha litt god tid. Kanskje du skal finne en stund når søsteren din ikke er der, ettersom mamma alltid blir så opptatt av henne?

Det første du kan si er at du vil at foreldrene dine skal høre på deg uten å avbryte, fordi det du skal si er litt vanskelig for deg. Så kan du forsøke å fortelle dem hva som gjør deg lei deg. Snakk om dine følelser og hvordan det er å være deg.

Videre, kan du si hva du savner. F.eks:

• at de spør mer hvordan du har det
• at de tar seg tid til å være sammen med bare deg
• at de kommenterer mer hyggelige ting ved deg
• at de spør etter meningene dine.

Da fokuserer du på det du vil ha mer av. Det kan funke bedre enn å fokusere på det du ikke liker, for det ender gjerne i at man får behov for å forsvare seg, og kritisere tilbake. Du kan jo også spørre foreldrene litt om hva de tenker, og hva de syns om kommunikasjonen i familien. Kanskje de trenger å "vekkes litt opp", gjennom å reflektere over hva som egentlig er familiens kommunikasjonsmønster om dagen.

Jeg syns det er bra at du tenker at du selv kan gjøre noe for å forbedre forholdet til foreldrene dine. Men jeg vil si til deg at det først og fremst er de, som er voksne, sitt ansvar at det er godt for deg å være hjemme.

Hvis ting ikke blir bedre så vil jeg oppfordre deg til å flytte ut selv om det akkurat nå kan virke skummelt med tanke på venner og det sosiale. Jeg tenker at det kan være bra for deg å komme litt vekk fra all kritikken og latterliggjøringen, og heller starte litt på nytt et annet sted.

Samtidig med en eventuell flytting, bør du finne noen voksne fagpersoner å prate med for å bearbeide det du har erfart av vanskeligheter hjemme. Når man har opplevd å bli kritisert og oversett på den måten du beskriver her, kan man trenge litt hjelp fra en fagperson til å sortere og snakke, slik at holdningen om at "det er meg det er noe galt med" ikke får lov å slå rot i deg. For det er ikke sant!

Husk at det du føler, det føler du. Det er helt greit. Dette er ikke bagateller hvis noen mener det og det er ikke greit at de andre latterliggjør deg. Jeg håper det vil hjelpe om du sier ifra.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen andre artikler og som sier noe om hva vi tenker er OK og ikke OK oppførsel av foreldre. Og en artikkel om hvordan man går frem om man vil flytte ut. Jeg håper du vil lese dem og finne mer nyttig informasjon der.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no