Spørsmål og svar

Jeg vil ha pause fra familien min, jeg stoler ikke på dem. Jente 14

Jente, 14

Jeg vil ha pause fra familien min. Jeg er den yngste i familien min, jeg har to søstrer og foreldre. Alle virker så glade og opne om å snakke om alt, unntatt meg. Jeg kan ikke stole på noen i familien, og jeg er redd for konsekvensene det kan få om jeg snakker om problemene mine. Mamma er ikke der når jeg trenger henne og er alltid sur på meg og lar sine problem hå ut over meg. Mamma og pappa holder ting skult veldig lenge, og så en dag bestemmer de seg får å si det på de verste tidspunkta. Jeg kan ikke stole på de. Jeg og den eldste søsteren min har ingenting til felles og har ikke et sterkt forhold til hverandre. Den andre søsteren min har jeg et sterkere forhold til, med jeg føler det holder på å gå i oppløsning. Jeg føler meg aleine i familien min. Jeg kan ikke snakke om følelsene mine til mamma og pappa og jeg har prøvd å snakke til en voksen jeg stoler på, men då angrer jeg. Jeg vil ha hjelp, men jeg vil ikke at ting skal endre seg. Er jeg bare overdramatisk? Jeg vil bare vekk!

Svar

Hei!

Når jeg leser det du skriver forstår jeg at du føler deg ensom. Det kan være vondt å føle det, særlig i sin egen familie, der man aller mest skal kjenne tilhørighet og føle seg sett og forstått. Nå har du det ikke sånn, det er ikke rart du reagerer. Jeg syns ikke du overreagerer!

Jeg skulle ønske mamma og pappa hadde hørt på deg når du forsøkte å snakke med dem. Det virker som de ikke forstår deg helt, siden timingen deres er så dårlig. Du skriver at de sier ting på de verste tidspunktene. Tenk etter, er det noe du kan si til mamma og pappa sånn at de forstår deg bedre og forstår når du har det bra og dårlig? De trenger å vite mer av hvordan ting er for deg hvis de skal klare å være foreldre på en god måte for deg. For eksempel det med at det ikke er like lett for deg å være åpen, som det er for de. Det må være lov å være mer innadvendt og stille, og fortsatt bli hørt. Men det kan være vanskelig å være den rolige i en familie der alle snakker mye og åpent. Hvis det er umulig for deg å snakke med dem så kan du vurdere å skrive et brev eller en sms.

Du kan jo også vurdere om du skal si ifra til søsteren din at du merker hvordan dere sklir fra hverandre og at du blir lei deg for det. Fokuser på det du vil skal bli bedre. F.eks kan du si: "jeg skulle ønske vi kunne bli nærmere hverandre igjen, for du betyr mye for meg". Kanskje hun hadde blitt veldig glad da, kanskje hun kjenner på det samme? Du kan jo også spørre om bare dere to skal finne på noe sammen. Det er ofte lettere å få tilbake det nære forholdet etter at man har delt en god opplevelse, da kommer man liksom på hvor glad man er i hverandre.

Du forteller at du har problemer. Er det spesielle ting som har skjedd i livet ditt som du trenger å bearbeide, eller trenger hjelp til? Du skriver ikke hva problemene dine handler om, men om man har det vanskelig på noe vis så er det viktig å dele dem med noen, for da kan man få både trøst, støtte og hjelp til å finne ut hva man bør gjøre videre. Ingen barn/unge skal behøve å bære på problemer alene. Husk at det går an å starte med å dele problemene med søsteren din først, eller en venn. Jeg håper at du har noen gode venner som du er trygg på, som du kan dra til, når alt hjemme er dumt.

Du har snakket med andre i tillegg til familien men så angrer du, kan jeg lese. Det er leit! Kanskje den du snakket med ikke tok deg på alvor, eller fortalte ting videre uten ditt samtykke? Jeg håper du kan tenke at selv om det ble dumt sist så kan det gå bedre neste gang. Tenk etter hvem du har i nettverket ditt som du ennå ikke har snakket med. Kanskje en som er litt mer lik deg som type enn hva de andre i familien din er? F.eks en besteforelder eller tante/onkel, eller en god venn som har greie foreldre? Du kan spørre om du kan bo litt hos den/de voksne for å få en pause hjemmefra, sånn som du skriver at du trenger. Mange ungdommer gjør det i perioder når det blir for vanskelig å være hjemme.

Ellers, så håper jeg at det kan hjelpe deg å huske på at du er en egen person, en som ikke trenger å ha de samme meningene eller måtene å gjøre ting på som de andre i familien din. Hvis du ikke har lyst til å være som dem, så er det også greit! Å tørre å være den du er, selv om det innebærer å skille deg ut fra familien din, vil på sikt bidra til at du blir trygg på deg selv og det du ønsker å få ut av livet. Så hold i alle fall fast ved dine interesser og gjør mer av det du liker, selv om det er noe familien din ikke helt forstår eller klarer å snakke med deg om.

Og når alt dette er sagt - hvis ting blir for vanskelig og du kjenner at du ikke kan bo hjemme mer, så må du rett og slett snakke med barnevernet. Du trenger ikke si ifra til mamma eller pappa før du ringer. Her kan du finne nummeret til barnevern der du bor.

Jeg håper dette ga deg noen ideer og tips til hva som kan gjøres videre. Jeg håper du og de andre i familien din finner ut av det slik at du får litt pause fra alle problemene dine, uansett om det blir at dere snakker ut eller om du flytter litt ut til noen i nettverket ditt. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 1.7.2023

Oppdatert: 1.7.2023

Fikk du svar på det du lurte på?

Still oss et spørsmål

Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.

Still et spørsmål