Jeg er bekymret for min storebror som deprimert

Jente, 20

Hei! Jeg skriver egentlig på grunn av min bror som er 22 år. Jeg er bekymret for at han er deprimert/har kronisk depresjon. Han har i flere år hatt veldig dårlig døgnrytme, sover/ligger i sengen mesteparten av døgnet. I tillegg stryker han nesten alle fag på studiet sitt, spiser lite, trener aldri, er nesten aldri sosial og vil sjeldent være med på aktiviteter som film og tur. Han gjør heller ingenting for å bedre hverdagen for seg selv og jeg merker det tar veldig på mine foreldre når det har pågått i så mange år (3 år ca.). Men så er det jo dette med at han er «voksen» og det er veldig vanskelig å vite hvordan man kan angripe dette. Jeg vil helst at han skal dra til lege/psykolog og få utredning eller hvilken som helst hjelp. Hva kan jeg som søster gjøre, eller hva kan foreldrene mine gjøre i denne situasjonen? Det virker som han aldri kommer til å komme seg ut av det og vertfall ikke på eget initiativ. Takk for hjelp!

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Dette forstår jeg er frustrerende og vanskelig.

Du ser at broren din lider og er selvsagt bekymret for han. Slik du beskriver, så har han en livsstil som ikke hjelper han, med dårlig døgnrytme, ingen fysisk aktivitet og er lite sosial. Ofte er det slik at man trenger å føle mening i hverdagen for å ta bedre valg for seg selv.

Relasjoner er ofte det som motiverer oss mest. Gode vennskap og familie, sammen med fysisk aktivitet og ambisjoner for fremtiden.

Slik du skriver selv, så er han voksen, og dessverre så har han som et voksent menneske lov til å ta dårlige valg og de som er glad i han føler seg maktesløse.

Du kan selvsagt forsøke å få han litt ut på ting, på opplevelser og ut i naturen, all bevegelse gjør godt for hjernen og kroppen. Du kan kanskje kontakte en av vennene hans og be de om å ta han med litt mer ut? Du kan forsøke å motivere han til å kontakte fastlegen slik at han kan få videre hjelp.

Og han kan si nei.... eller ja...

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 23.5.2023