Jente 18: Har et vanskelig forhold til faren min

Hei!

Det må være vondt for deg at forholdet mellom deg og faren din har blitt så dårlig. Som du skriver, er det forskjell på å være der som forelder fysisk, og psykisk. Vi kaller gjerne den psykiske delen for "emosjonell omsorg". Og det er der det høres ut som at faren din har sviktet litt. "Emosjonell omsorg" er minst like viktig som fysisk omsorg. Vi mennesker trenger fysiske ting som klær, mat og utstyr men aller mest trenger vi faktisk å bli sett, at andre bryr seg om oss og vi trenger å føle oss viktige og elsket. Altså den "emosjonelle omsorgen". Det er kanskje dette du savner mest fra din far? Det forstår jeg i så fall godt.

Samtidig tenker jeg at det du forteller om ikke er så unormalt. Særlig fedre kan ha vansker med å forstå eller relatere til døtrene sine når de blir ungdom. Du har sikkert endret deg veldig fra du var barn. Kanskje faren din syns det er vanskelig å forstå deg nå, eller å vite hva du trenger av han? Og kanskje faren din føler seg veldig ulik deg som persontype tillegg, og dermed ikke vet helt hvordan han skal forholde seg til deg? Er han mer lik type som broren din? Da kjenner han sikkert at det er lettere å nærme seg og snakke med han.

Men selv om dette er en forklaring så er det jo veldig leit at det har blitt sånn. Det er faren din som har mest ansvar for at forholdet imellom dere to er godt, for han er den voksne. Jeg er enig med deg i at det er urettferdig av han å bruke forholdet ditt med mamma mot deg. Det er fint at du i alle fall føler deg knyttet til henne og kan snakke med henne om de små og store tingene i livet. Fortsett med det!

Du skriver at du har forsøkt alt for å gjøre faren din stolt og glad. Det høres ut som at du har jobbet hardt! Samtidig kan jeg tenke meg at det er slitsomt for deg å hele tiden jobbe for å bli sett og for at faren din skal like deg. Jeg vil si til deg at dette ikke er noe du skal føle på at du må fortsette med. I en familie bør man være glad i hverandre for den man er, ikke det man gjør eller presterer. Du må få være akkurat den du er og faren din bør vise deg kjærlighet for det, i seg selv.

Hvis du ønsker å ta litt mer tak i saken, så foreslår jeg at du inviterer med deg faren din på en gåtur eller på en annen aktivitet ut av huset, der dere bare er dere to. En dag ting er rolig og det ikke er dårlig stemning fra før. Kanskje dere får det litt hyggelig akkurat da?

Når det passer seg imens dere er sammen, så forsøker du å si ifra til han at du ønsker deg et bedre forhold til han. Si det rett ut! Det kan være litt rart og flaut men kanskje det er viktig at han hører det "i rene ord". Og rett fra deg.

Si hva du ønsker og savner. F.eks at du hadde satt pris på om dere to kunne fått litt mer tid sammen der dere er bare dere to. Foreslå gjerne noe konkret dere kan gjøre. Det trenger ikke være at du skal prestere noe, det kan være en morsom og uformell ting. Gjerne en fast stund i uka. F.eks: se noe felles på TV, gjør en fysisk aktivitet ute av huset, gå på kafe, lage mat sammen, eller noe helt annet. Noe dere likte før som dere kan gjenoppta?

Du kan videre si at du hadde blitt glad for om han oftere spurte deg hvordan du har det og hva du er opptatt av. Si at du gjerne vil fortelle hvis han spør! Det er lurere å si hva man vil ha mer av, fremfor å kritisere. Jeg håper at ved å gjøre dette så vil faren din "våkne" litt og forstå at du savner kontakt.

Hvis han fortsatt ikke forstår eller klarer å se deg for den du er, så ville jeg sett meg rundt etter andre voksne som kan være der mer for deg. Har du familiemedlemmer utenom som du liker? Besteforeldre, en god tante/onkel? Kan du dra mer på besøk til dem og snakke med dem om det som er viktig for deg? Når foreldre ikke alltid klarer å være der så kan andre voksne erstatte dette, i alle fall i perioder. Ting kan absolutt bli bedre senere men da kan du akkurat nå for tiden ha litt flere steder der du får lov til å kjenne deg sett, kjenne deg bra og viktig når du er der. Det er en følelse du fortjener å ha mye av, du og!

Jeg legger også ved en del tekster under her, som handler om hvordan man snakker med foreldre når ting blir vanskelig. De syns jeg du skal lese før du eventuelt tar litt mer initiativ mot faren din Da vil du få mange flere gode tips å bruke! Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no