Hvorfor kan ikke mine foreldre tro på meg?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du er så lei deg. Det er helt forståelig at du er trist når du har det slik du beskriver. Det er ikke greit at foreldre skal fokusere på det de mener er negativt, uten at du får en mulighet til å forklare deg. Er du syk så burde du få forståelse, støtte og trøst. Da først føler man seg sett og forstått.

Noen ganger så kan det være en uvane at foreldre hakker mye på det som er negativt. Dette for å illustrere at de skulle ønske at du gjorde noe annet enn det som i deres øyne ikke er godt nok. Problemet er at mange ungdommer blir ikke trodd eller b lir hakket på, men de føler det som helt umulig å forsvare seg eller få en samtale der de føler seg sett og forstått. Dette er trist fordi det kunne ha vært unngått så mye tristhet og så mange krangler hvis bare foreldrene kunne lære seg å snakke med ungdommene sine.

Det som blir resultatet når du ikke blir tatt alvorlig eller føler at du får snakket om det du tenker er bra for deg, så setter disse vonde følelsene seg i kroppen din. Du kjenner deg kanskje mer stresset (det er jo ikke like gøy å være syk og hjemme når du vet at foreldrene dine ikke tror deg), du blir mer trist og du kjenner deg dårlig i kroppen din. Alt dette er signaler på at du ikke blir møtt godt nok på dine følelser, og at du trenger å snakke om dette.

Det er mange forskjellige måter man kan ta opp vanskelige temaer. Du burde ikke diskutere med foreldrene dine når de eller du er sure eller sinte, fordi da har de og du en kortere lunte som kan føre til en ny krangel. Du burde snakke om hvordan du har det når du er rolig og når du ser at dine foreldre (eller bare en av dem) er i rette humøret. Det kan det være vanskelig å hele tiden ha dine foreldres øyne rettet mot deg mens dere snakker. Det kan ofte være lettere å få til en god samtale mens man gjør noe sammen. Det kan være å kjøre bil, lage mat, gå en tur, spille et spill, rydde kjøkkenet.

Hvis du syns det er for vanskelig å si det høyt kan du skrive en lapp, et lite brev eller en melding? Da kan du skrive i ro og fred, og du kan lettere ta kontroll på det du vil si. Det er stor sjanse for at foreldrene dine vil ta det du skriver på alvor. Ord som står skrevet blir ikke borte like lett som i en prat og kan faktisk få enda sterkere betydning.

Det du vil ha en endring på og savner er kanskje at foreldrene dine:

•Unngår overdreven kritikk, nedverdigende kommentarer (slutt å syt å stam deg opp) eller å håne deg

•Stille spørsmålstegn ved deres ideer om hvordan foreldre «burde» være som en forelder eller hvordan du «burde» være som ungdom

•Bruk beskrivende ros til å veilede deg

•Lytt til dine synspunkter først

•Ikke prøv å pålegge løsninger på dine problemer eller ikke tro på det du sier. Styrk deg ved å gi deg gode refleksjoner og valgmuligheter og å respektere dine ønsker

•Ta del i din hverdag, dine drømmer og fantasier

•Vær ærlig med deg

•Gjøre ting sammen med deg

Det er mange som planlegger hvordan samtalen kommer til å bli, men det som er vanlig er at den blir gjerne ikke slik man har planlagt. Da er det greit å vite at du tenger ikke gruble så mye på hva du skal si eller hvordan du tror at de vil reagere. De første minuttene er stort sett de mest utfordrende minuttene, men så går gjerne samtalen av seg selv.

Hvis du vil så ta kontakt med helsesykepleier for å fortelle dette der, da får du en liten øvelse på hvordan det kan bli. Det er så fint at du vil dele, det vil hjelpe deg mye.

Ønsker deg masse god bedring, ta vare på deg selv og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.