Har moren min rett til å invadere rommet mitt?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du er så frustrert. Det er helt forståelig at du er frustrert når du har det slik du beskriver. Det er ikke greit at din mor invaderer ditt rom uten tillatelse.

Noen ganger så kan det være en uvane at foreldre hakker mye på det som er negativt. Dette for å illustrere at de skulle ønske at du gjorde noe annet enn det som i deres øyne ikke er godt nok. Problemet er at mange ungdommer blir hakket på, men de føler det som helt umulig å forsvare seg eller få en samtale der de føler seg sett og forstått. Dette er trist fordi det kunne ha vært unngått så mange krangler hvis bare foreldrene kunne lære seg å snakke med ungdommene sine.

Det som blir resultatet når du ikke blir tatt alvorlig eller føler at du får snakket om det du tenker er bra for deg, så setter disse vonde følelsene seg i kroppen din. Du kjenner deg kanskje mer stresset, du blir mer trist og du kjenner deg dårlig i kroppen din. Alt dette er signaler på at du ikke har det bra, og at du trenger å snakke om dette.

Det er mange forskjellige måter man kan ta opp vanskelige temaer. Du burde ikke diskutere med foreldrene dine når de eller du er sure eller sinte, fordi da har de og du en kortere lunte som kan føre til en ny krangel. Du burde snakke om hvordan du har det når du er rolig og når du ser at dine foreldre (eller bare en av dem) er i rette humøret. Det kan det være vanskelig å hele tiden ha dine foreldres øyne rettet mot deg mens dere snakker. Det kan ofte være lettere å få til en god samtale mens man gjør noe sammen. Det kan være å kjøre bil, lage mat, gå en tur, spille et spill, rydde kjøkkenet.

Hvis du syns det er for vanskelig å si det høyt kan du skrive en lapp, et lite brev eller en melding? Da kan du skrive i ro og fred, og du kan lettere ta kontroll på det du vil si. Det er stor sjanse for at foreldrene dine vil ta det du skriver på alvor. Ord som står skrevet blir ikke borte like lett som i en prat og kan faktisk få enda sterkere betydning. Selv om du bor hjemme så betyr det ikke at du ikke har krav på privatliv. Det er bare under svært vanskelige forhold der foreldre kan kreve å få gjennomgå ditt rom, telefoner osv. Det gjelder når det kan være mistanke om at noe straffbart har skjedd eller at noe kan være skadelig eller farlig for deg. Så lenge du er en gutt som ikke driver med noe kriminelt eller sliter med rus eller andre ting, så har du krav på privatliv. Det stemmer at du må forholde deg til regler som dine foreldre har så lenge at du bor hjemme. Da handler det om at du kan ikke ha fester der daglig, du kan ikke holde dem våkne hele natten med musikk osv. Men, privatliv har du krav på.

Siden du er 18 år så kan du flytte hjemmefra. Da kan du søke om lån og stipend fra Statens lånekasse eller du kan prøve å jobbe ved siden av skolen. Det er i byer dyrt å leie så dette er noe du må undersøke. Skal du studere videre så har mange skoler studentboliger som er litt billigere. Dine foreldre kan ikke nekte deg dette, men mange ungdommer sparer litt penger ved å bo hjemme, men så klart ikke for enhver pris.

Det er trist at du ikke får den roen du trenger i ditt hjem. Det du savner er kanskje en endring fra dine foreldre:

•Unngår overdreven kritikk, nedverdigende kommentarer, eller å håne deg

•Stille spørsmålstegn ved deres ideer om hvordan foreldre «burde» være som en forelder eller hvordan du «burde» være som ungdom

•Bruk beskrivende ros til å veilede deg

•Foreldrene dine burde kanskje lage et «mentalt kart» av ditt daglige liv – prøv å ha oversikt over hvem du er sammen med, hvor du er og hva du gjør og ros deg for den fine gutten du er

•Lytt til dine synspunkter først

•Ikke prøv å pålegge løsninger på dine problemer. Styrk deg ved å gi deg gode refleksjoner og valgmuligheter og å respektere dine ønsker

•Ta del i ditt liv, dine drømmer og fantasier

•Vær ærlig med deg

•Gjøre ting sammen med deg, gjerne spilletid sammen eller andre ting dere kan gjøre sammen.

Det er mange som planlegger hvordan samtalen kommer til å bli, men det som er vanlig er at den blir gjerne ikke slik man har planlagt. Da er det greit å vite at du tenger ikke gruble så mye på hva du skal si eller hvordan du tror at de vil reagere. De første minuttene er stort sett de mest utfordrende minuttene, men så går gjerne samtalen av seg selv.

Hvis du vil så ta kontakt med helsesykepleier for å fortelle dette der, da får du en liten øvelse på hvordan det kan bli. Det er så fint at du vil dele, det vil hjelpe deg mye.

Ønsker deg en fin ungdomstid og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.