Hva kan jeg gjøre for å fortelle foreldrene mine om forskjellsbehandling?

Hei.

Så fint at du skriver til oss om dette problemet. Det er helt forståelig at du er trist når du har det slik du beskriver. Det er ikke greit at foreldre skal fokusere på det de mener er negativt om deg, mens det bare er positivt snakk om din bror.

Noen ganger så kan det være en uvane at foreldre hakker mye på det som er negativt. og lar det gå ut over den som er eldst. Dette for å illustrere at de skulle ønske at du gjorde noe annet enn det som i deres øyne ikke er godt nok. Problemet er er mange ungdommer blir hakket på, men de føler det som helt umulig å forsvare seg eller få en samtale der de føler seg sett og forstått. Dette er trist fordi det kunne ha vært unngått så mye frustrasjon og så mange krangler hvis bare foreldrene kunne lære seg å snakke med ungdommene sine.

Det som blir resultatet når du føler at foreldrene dine ikke ser noe bra i deg, er at disse vonde følelsene setter seg i kroppen din. Du kjenner deg kanskje mer stresset, du blir mer trist og du kjenner deg dårlig i kroppen din. Alt dette er signaler på at du ikke har det bra, og at du trenger å snakke om dette. Du vet at helt siden du var barn så har det sikkert vært en greie mellom deg og broren din at alt skulle deles likt. Dette er viktig fordi da føler man seg likeverdig i et søskenforhold og i relasjon med foreldrene. Nå har denne likheten blitt borte og da er det ikke rart at du får disse negative tankene og følelsene i deg.

Det er mange forskjellige måter man kan ta opp vanskelige temaer. Du burde ikke diskutere med foreldrene dine når de eller du er sure eller sinte, fordi da har de og du en kortere lunte som kan føre til en ny uenighet. Du burde snakke om hvordan du har det når du er rolig og når du ser at dine foreldre (eller bare en av dem) er i rette humøret. Det kan det være vanskelig å hele tiden ha dine foreldres øyne rettet mot deg mens dere snakker. Det kan ofte være lettere å få til en god samtale mens man gjør noe sammen. Det kan være å kjøre bil, lage mat, gå en tur, spille et spill, rydde kjøkkenet.

Hvis du syns det er for vanskelig å si det høyt kan du skrive en lapp, et lite brev eller en melding? Da kan du skrive i ro og fred, og du kan lettere ta kontroll på det du vil si. Det er stor sjanse for at foreldrene dine vil ta det du skriver på alvor. Ord som står skrevet blir ikke borte like lett som i en prat og kan faktisk få enda sterkere betydning.

Det du vil ha en endring på og savner er kanskje at foreldrene dine:

•Unngår overdreven kritikk, nedverdigende kommentarer, eller å håne deg

•Stille spørsmålstegn ved deres ideer om hvordan foreldre «burde» være som en forelder eller hvordan du «burde» være som ungdom

•Bruk beskrivende ros til å veilede deg

•Foreldrene dine burde kanskje lage et «mentalt kart» av ditt daglige liv – prøv å ha oversikt over hvem du er sammen med, hvor du er og hva du gjør og ros deg for den fine gutten du er

•Lytt til dine synspunkter først

•Ikke prøv å pålegge løsninger på dine problemer. Styrk deg ved å gi deg gode refleksjoner og valgmuligheter og å respektere dine ønsker

•Ta del i din spilling, dine drømmer og fantasier

•Vær ærlig med deg

•Gjøre ting sammen med deg, gjerne spilletid sammen

Det er mange som planlegger hvordan samtalen kommer til å bli, men det som er vanlig er at den blir gjerne ikke slik man har planlagt. Da er det greit å vite at du tenger ikke gruble så mye på hva du skal si eller hvordan du tror at de vil reagere. De første minuttene er stort sett de mest utfordrende minuttene, men så går gjerne samtalen av seg selv.

Hvis du vil så ta kontakt med helsesykepleier for å fortelle dette der, da får du en liten øvelse på hvordan det kan bli. Det er så fint at du vil dele, det vil hjelpe deg mye. Som du ser så er det viktig at du får fortelle dine foreldre hvordan du opplever dem.

Ønsker deg en fin ungdomstid og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.