Hopp til hovedinnholdet

Jeg er ei jente som har et noe uvanlig forhold til alkohol i forhold til min vennekrets.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er ei jente som har et noe uvanlig forhold til alkohol i forhold til min vennekrets. Jeg har en far som har hatt tidvise tendenser til å drikke veldig mye, og en mor som heller ikke har skjult sine alkoholvaner spesielt nøye. Da jeg var yngre, så jeg ganske ofte foreldrene mine i beruset tilstand, og dette synes jeg var svært ubehagelig. De oppførte seg annerledes, og oppførselen deres skremte meg og gjorde at jeg skammet meg over dem. Nå når jeg er eldre, takler jeg bedre at de er beruset, og begge to drikker også mindre enn de gjorde før, men likevel har jeg et problem med å takle når de har drukket. Jeg mener sterkt at foreldre ikke skal drikke rundt barna sine, og akkurat dette har jeg lært av mine foreldre, jeg vet altså at det de gjorde var galt. Likevel sliter jeg når det kommer til drikking. Stort sett alle vennene mine drikker. Den eneste personen nær meg som ikke drikker er for øyeblikket kjæresten min, men han har selvfølgelig også lyst til å gjøre seg sine egne erfaringer om drikking. Jeg har veldig lyst til å takle at mennesker som er nær meg og som jeg er glad i, drikker alkohol, jeg skjønner at det er noe man har lov og lyst til, (selv om jeg i bunn og grunn synes det er veldig leit at folk synes det er en nødvendighet i livet som alle burde unne seg), men har store problemer med å tenke på at folk jeg er glad i driver med sånt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet at det er greit å være avholdsperson, men med mine meninger og prinsipper føler jeg meg som en komplett idiot. Til og med mamma synes jeg burde begynne å drikke og at det ikke er noe annet enn morsomt. Likevel er det ingen som presser meg (unntatt muligens meg selv). Sliter veldig, og er redd for hva det at kjæresten min begynner med alkohol kan gjøre med forholdet vårt. Jeg vet jo at han er en helt fantastisk person og at alkohol ikke er noe farlig. Likevel klarer jeg ikke å presse ut tankene som gjør meg så forferdelig trist og uvel. Det er vondt å tenke på at det er jeg som må jobbe så mye med tankegangen min, når jeg i realiteten ikke har gjort noe som helst galt, mens de fleste andre bare kan drikke og feste i vei uten noen tunge tankekvaler. Det er slitsomt å ikke ha noen å snakke med også, det er så vanskelig å forklare følelsene som sitter i meg ang. alkohol, og når de kommer ut virker de som regel ganske rare. Hva skal jeg gjøre? Jeg har en veldig lang vei foran meg, men vet ikke hva som er riktig. Hvordan kan jeg takle at personer jeg er glad i drikker?

SVAR

Besvart 06.07.2009 22:33:29
account_circle