Hopp til hovedinnholdet

Faren min er alkoholiker og dette begynner nå å slite veldig på meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre? synes dere at jeg burde snakke med noen? Alt jeg vet er hvertfall at ting ikke kan fortsette som de er, det sliter meg ut, jeg føler jeg detter bort litt etter litt.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei! Jeg er en jente, som nå er blitt hele 17 år. Jeg har vokst opp med en forelder i familien som lider av alkoholproblemer, nemlig min far. Jeg har aldri snakket med en eneste sjel om det, fordi de få gangene mor tar det opp, så vender jeg bare ryggen imot - jeg holder alle tankene og følelsene mine inne for meg selv. Men tingen er det at, hvordan situasjonen alltid har vært, og hvordan situasjonen fremdeles er, synest jeg er helt rar-jeg klarer rett og slett ikke å forstå, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, men det jeg vet er at noe må gjøres-ting kan ikke fortsette som de er. Jeg elsker pappa så inmari høyt at jeg har ikke ord for det. Vi har alltid hatt et bra forhold, og jeg er det barnet av 3 som har best kontakt med ham. min mor og far er skilt, og jeg har dermed 2 forskjellige hjem. Storesøstera mi og storebroren min har selvsagt kontakt med pappa, men ikke på samme måte som meg. Jeg er ofte og bor med ham, og jeg snakker ofte meg ham og finner på ting. MEN- det er ikke alltid ting går som de skal. Jeg har opplevt å vært på tur til London med min storesøster og pappa hvor pappa drakk hele turen. Når dagen kom hvor vi skulle dra hjem var pappa så full at han ikke klarte å forklare når og hvor flyet gikk. Vi kom oss til flyplassen på egen hand med pappa på slep, men mast flyet. mange tusen gikk i dass da, og vi måtte dermed kjøpe nye biletter til et annet fly. Pappa gjorde ikke annet enn å drikke, men ikke i vårt åsyn(det har han aldri gjort). Vi måtte nesten reise ifra han for at vi skulle komme oss hjem, men jeg grein og nektet på flyplassen, da ville jeg heller miste flyet. Vi kom oss hme til slutt, og opplevde mange stirrende blikk imot oss. Når vi var kommet hjem måtte jeg, som bare var 15 år sitte i taxien med en full far sovende på meg. Vi snakket aldri om dette med pappa etterpå, jeg latet som alt var bra, noe han også gjorde.Jeg gikk ikke på skolen dagen etter, og mor snakket med oss om hva som var skjedd. mor er en fantastisk god mor, og hun bryr seg veldig mye om at vi har det bra. men som sagt, så vil jeg bare ikkje snakke meg hun om det, for jeg stenger alle ute. I ettertid har jeg opplevd flere ganger å sett han beruset når jeg har komt på besøk til min pappa som jeg elsker så høyt, og har sett frem til å tilbringe tid med. Han har vært så full at han ikke har klart å stå på sine egne ben. Jeg har alltid vært en skoleflink jente, men etter hvert som jeg har blitt eldre, så skjønner jeg mer, og da blir det vanskeligere for meg. Jeg går nå Vg1 studiespesialiserende, noe jeg opplever som utrolig vanskelig for meg til tider. I løpet av hele ungdomsskolen så har jeg aldri opplevd å verken skulke eller noe som helst, men nå skulker jeg egentlig en del. Jeg klarer ofte og ikke følge med i timene, jeg er liksom ikke helt til stedet. Lærerene merker at jeg ikke er helt med, men de vet ingenting om hva som foregår. Jeg opplever ofte å måtte gå ut av timen for så å gå på badet å roe meg selv ned ved å se meg selv i speilet og si "ta deg sammen, du klarer dette, alt vil ordne seg til slutt, bare vær sterk!". Jeg opplever å ikke klare å gå på skolen de tidene jeg føler jeg er ganske deppa, og dersom jeg har vært borte hos pappa hvor han har drukket. Ofte sier jeg til mor at jeg er syk eller at vi har fri, men for å være helt ærlig så har kje ikke vært syk en eneste gang i år - men jeg klarer rett og slett ikke å sette på "maska" hver dag. Jeg sliter virkelig med meg selv, for jeg begynner å klandre meg selv for tingene som skjer. Jeg har slete utrolig mye med selvtilliten min og selvbilde(noe jeg har gjort i 3 år nå, og gjør fremdeles), har vært ganske deprimert til tider, og faller mer og mer bort. Men bare for å si det, så har jeg alltid vært en glad jente, alltid vært ganske populær, og har alltid hat mange venner, noe jeg fremdeler er og har. men det har ikke noe med tingen å gjøre, for dette er noe bare jeg selv ser og vet. For det de andre ikke vet, er at innerst inne så har jeg det ikke bra med meg selv i det hele tatt. Når jeg var rundt 13-14 år og begynte å skjønne ting for min første gang, så opplevde jeg det veldig som min feil. Jeg opplevde å kuttet meg selv en gang, men slutta så snart som mor fikk greien på det. Jeg hadde store selvmords tanker, men gikk aldri så langt (heldigvis). Jeg har jo som sagt blitt eldre nå og fått litt mer vet enn som så, men det betyr ikke at det ikke sliter på meg. Jeg vet ikke helt om det bare er alkoholproblemene til pappa som begrunner alt dette jeg sitter inne med, men mye at det er det. Jeg har aldri snakket med pappa om problemene hans, og jeg snakker heller aldri med min mor om det. Jeg snakker ikke med vennene mine om det, for jeg vil ikke at de skal gå å synest synn i meg, og jeg vil heller ikke "syte" til dem på noen som helst måte. Jeg bor på en liten plass, så folk vet at han er alkoholiker, men aldri har jeg snakket med noen om det. Jeg sitter av den grunn inne med mye, men har også lært meg å stå på egne ben og klare meg selv, men jeg er ofte ganske så langt nede, og med en gang jeg er alene - så ender jeg med å tenke så mye at jeg griner! Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre? synes dere at jeg burde snakke med noen? Alt jeg vet er hvertfall at ting ikke kan fortsette som de er, det sliter meg ut, jeg føler jeg detter bort litt etter litt.

account_circle