Hopp til hovedinnholdet

Vanskelig hjemme med mor som drikker og som jobber mye

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Vet ikke helt om dette ble riktig valg av tema, men noe av det jeg skal si har med alkohol å gjøre... Starter først med å si at jeg er alenebarn og bor bare med mammaen min (har ikke og kommer aldri til å ha kontakt med pappaen min, han er en jævla drittsekk. En idiot som ikke tar ansvar og han vil uansett ikke ha meg.). Folk tenker at jeg er heldig, at det må være digg å være alene så mye og sånn men... Av det jeg opplever, så er det ikke så gøy. Det er motsatt, det er for å være ærlig drit ensomt og trist. Mamma jobber 3, 4 noen ganger 5 dager i uken (forsørger meg alene) og hun må jobbe så mye for at vi skal ha "god økonomi". Jeg gråter ofte rett etter skolen, når jeg kommer hjem eller på kvelden fordi jeg føler meg så utrolig ensom. Er med venner og sånt, men føler meg tilogmed ensom med dem (men mindre da) og gråter når jeg må gå hjem (til min liksom mamma som ikke er der eller til en liksom ferdig middag...). Det er slitsomt å skjule så mye og jeg liker ikke ha besøk siden jeg får spørsmål om når hun kommer hjem og sånt. De tror mammaen min kommer på kvelden siden jeg sier det, men nei hun kommer sånn 4 dager senere. Så jeg må klare meg helt selv... For tiden har jeg bare blitt enda mer lei meg og deprimert. Jeg hører bare på triste og rolige sanger og synger og prater til meg selv. Virker ofte som ingen egentlig bryr seg om meg. At jeg er alene i denne verden. Det jeg tenker når mamma er på jobb er at jeg gleder meg til hun kommer hjem for da får jeg selskap, da blir alt bra, men egentlig i baktankene gleder jeg meg ikke i det hele tatt, men heller gruer meg (eller ikke vet hva jeg kan forvente)for det eneste hun gjør når hun kommer hjem er å se på tv, snakke i telefon, rydde eller drikke... Jeg har før vært glad og sånn når hun kom hjem men nå så faker jeg det. Og det virker som hun driter i meg. Hver gang jeg sier noe morsomt eller noe bare overser hun meg eller ser dumt på meg. Hun er bare så seriøs og bryr seg ikke.. Hun har også alltid hatt problemer med drikking. Helt fra hun var liten. Og for ikke så lenge siden drakk hun seg brisen/full hver gang hun kom hjem fra jobb. Jeg gråter hver gang det skjer. Hater at hun drikker, blir annerledes, drit trist og deprimert og sånn, så må liksom jeg passe på henne. En episode som skjedde for ikke så lenge siden var at hun drakk og ble så og si full. Jeg ville sove alene men hun ville jeg skulle sove i sengen hennes (jeg har begynt å gjøre det i det siste) men siden hun drakk ville jeg ikke det. Men hun begynte å skrike og gråte skikkelig og tvang meg til å ligge i senga hennes... Jeg ble jævlig sur og gråt men måtte jo gjøre det, orker ikke tanken på hva som kunne skje om jeg ikke gjorde det. Det skjedde mye den kvelden, orker ikke nevne resten... men det var et helvete og jeg måtte passe på hun. Holdte på å ringe politiet men det kunne jeg ikke, barnevernet ville sikkert kommet og alle ville gjort drit mye ut av det, noe som har skjedd før... Orker ikke at folk blander seg inn i "familien" vår selv om det ikke er så bra som det kunne ha vært. Dagen etter husket hun ikke noen ting, men jeg fortalte hun det. Hun ble skikkelig flau og lei seg ( sa hun...) og sa at hun hadde problemer og måtte ha hjelp (psykolog/avenning av alkohol eller noe), og jeg var helt enig. Men først sa hun at hun skulle prøve en ting. Hun har bestilt en bok om alkohol som skal hjelpe (noe jeg er 99% sikker på at ikke funker). Det som skjedde var at vi ble enige om at når hun skulle drikke, så skulle jeg gå ut eller hun dra et annet sted så jeg slapp å føle meg redd og usikker hele tiden... Det som skjedde dagen/noen dager etterpå var da helt sjokkerende. Hun spurte om å ta et/noen glass vin!!!... Jeg ble så jævlig skuffa. Her har jeg åpnet meg om hva hun gjør når hun er full og hun sier hun skammer seg og at det ikke skal skje igjen + at vi har en avtale...??? Bra hun spurte men... jeg ble sykt sur på hun og sa "skal jeg gå ut da?!" Hun sa nei, men at hun bare skulle ta noen glass... Og jeg vet da faen meg at hun ikke klarer det....!!! Jeg sa nei og hun ble drit sur å sa at jeg ikke skjønner forskjell på litt drikking og mye og sånt. Jeg sa at det var hun som tydeligvis ikke gjorde det. Etter dette har forholdet mellom oss vært rart... Jeg er skuffet, lei meg, redd osv. Jeg vil ikke være alene men jeg vil ikke at hun skal komme hjem... Hva skal jeg gjøre??? Jeg føler meg så hjelpeløs.. så alene.. Nesten så jeg begynner å drite i andre ting som venner, skole og sånt og bare vil skulke... Orker ikke så mye mer nå, er veldig, veldig sliten og lei. Ingen vet om dette, ingen skjønner meg og ingen vet hvordan jeg egentlig har det... Plis hjelp meg. Hva skal/burde jeg gjøre? Kommer ikke til å snakke med psykolog, helsesøster, kontakte barnevernet eller noe bare så det er sagt. Private ting i fortiden har skjedd som gjør at jeg ikke kan gjøre det. Så plis hjelp meg på en annen måte enn å si at jeg må snakke med noen eller noe. Bare hjelp meg..

SVAR

Besvart 14.02.2012 21:46:46
account_circle