Når man opplever at eneste utvei er å dø

Takk for at du skriver, og takk for at du er ærlig. 

Jeg skjønner at du ikke har det bra der du er, men vet ikke hvor du er eller hvem du er sammen med.

Jeg vet heller ikke hvem du har pratet med, men jeg VET at det ikke er eneste utvei å forsvinne. Den smerte du har forsvinner ikke, og det finnes andre som vil få det vondt om du forsvinner. Mennesker er rare sånn - de kan bry seg selv om det ikke alltid er lett å se.

Du har kanskje pratet med mange "profesjonelle", folk som skal være flinke på å håndtere vanskelige spørsmål og kanskje "vanskelige" ungdommer. Jeg aner ikke om du er en sånn ungdom, og jeg aner ikke hva som skjer i livet ditt. Likevel har jeg lyst til å be deg sjekke ut dette kvarteret med ei som overlevde. Det er ikke sikkert du kjenner deg igjen, men hør på hva hun sier.

Du innleder med å si at eneste utvei er å dø. Hvis de rundt deg hadde deltatt i en meningsmåling hadde du nok vært den eneste som hadde sett det som eneste utvei. Det finnes andre utveier - alltid. Det finnes en bedre fremtid - alltid. Det finnes muligheter som du kanskje ikke ser akkurat nå - når alt virker mørkt og uutholdelig.

Men at du føler som du gjør, det kan jeg forstå.

Du fortjener en bedre fremtid, og du fortjener å være trygg og å være elsket. Du fortjener at du er med noen som ser deg for den gode jenta du er. (Jeg vet - jeg kjenner deg ikke, men i det du skriver ser jeg ei jente som ikke krever umenneskelige ting eller som er urealistisk - du vil bare ha det bra).

Du er 15 år. Du har et langt liv igjen å leve. 

Du er 15 år, og du fortjener å bli hørt.

Du er 15 år, og hvis du ringer Alarmtelefonen for barn og unge vil vi gjerne lytte, forstå og gjøre det vi kan for å hjelpe.