Hopp til hovedinnholdet

Jeg skriver om hvordan jeg har det, men vil ikke røpe sannheten.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei! Jeg er en jente på 15 som elsker å skrive! På stiloppgaver og tentamen får jeg som regel 6 i karakter. Mange ganger har lærerne kommet bort til meg og spurt om det jeg skriver er sant. Jeg svarer nei, at jeg finner på underveis. Men det de ikke vet er at jeg skriver om ting som jeg har opplevd. Og det er ikke lykkelige ting. En tentamensdag satt jeg og skrev. Mens jeg skrev begynte jeg og gråte, jeg levde meg virkelig inn i det jeg skrev. Det minnet meg om alle de vonde tingene foreldrene mine har gjort mot meg, og fortsatt gjør mot meg. Jeg måtte løpe inn på do for å gråte ferdig. Jeg tørket tårene og svalget gråten. Jeg måtte ta vekk det jeg hadde skrevet, det virket for sant. Hvem ville finnet på noe sånt å skrive om? Da jeg gikk inn i klasserommet stod lærreren min ved siden av pulten min og hun hadde lest det jeg hadde skrevet. Jeg ble skikkelig redd for at hun skulle kontakte politi eller andmelde foreldrene mine. Jeg tok vekk det jeg hadde skrevet og skrev noe helt annet, en lykkelig stil istedenfor. Læreren så på meg ofte og lenge. Neste dag spurte hun meg om det jeg skrev, om det var sant. Jeg lo for at det skulle virke ekte og svarte nei. At jeg hadde funnet det på. Tror du læreren min tror at jeg blir misshandlet? Jeg vil ikke at NOEN skal vite det. På skolen er jeg som alltid lykkelig og glad. Men jeg måtte flytte fra der jeg bodde før fordi jeg prøvde å ta selvmord på skolen! Alt jeg ville ha var oppmerksomhet da. Vi måtte flytte pga det og bytte navn sånn at jeg kunne begynne på nytt. Jeg måtte snakke med en psykolog, men hørte ikke på han. Det var jo jobben hans å late som han brydde seg om meg. Så hver time jeg var hos han hadde jeg på musikk på øreproppene mens han ikke så det. Jeg ler når jeg tenker tilbake på det. Jeg vil gjerne få bedre karakterer i andre fag på skolen. Jeg får 6 i norsk skriftelig og naturfag. De andre faga får jeg 3 og nedover. Jeg vil bare gjøre det jeg syntes er spennende og som jeg er interrisert i. Nå som jeg går i 10 klasse vet jeg ikke hva jeg skal velge på vgs! Ingen jobber passer meg! Forfatter har lærerne mine rådet meg mange ganger, men det er jo utrolig vanskelig å bli! Man må være rik og fremgangsrik! Jeg vet ikke hva jeg skaal gjøre med livet mitt. Jeg har ingen gode venner. Jeg er mest venn med alle, og alle tror jeg har perfekt liv. Men hjemme sitter jeg bare å skriver. Jeg har skrevet en bok om moren min sitt liv på 120+ sider. Jeg vil gi den til henne. Dette kan virke rart, men noen ganger virker det som hun elsker meg selv om hun slår meg hver dag og stenger meg på rommet. Har jeg sagt at jeg skriver alle stiloppgavene på mobilen min? Ja, jeg har ikke pc eller seng. Jeg sover på bakken med fire brettede dyner oppå hverandre. Men det er greit for meg, jeg syntes ikke synd på meg selv!! Jeg syntes synd på alle fattige og hjelpeløse mennesker på jorden. Det finnes så mange dumme mennesker på jorden som har milioner av penger, men det er ikke penger som gjør deg lykkelig. Eller kanskje til en viss grad. Jeg mener at menneskene har forandret denne verden for mye. Vi lever helt feil! Det skjønner ikke mennesker. En annen ting er at jeg stjeler klær og sminke... Jeg skammer meg, men ingen av foreldrene mine jobber! Men uansett går jeg med de fineste og dyreste klærene på skolen.. Jeg ser ikke opp til foreldrene mine i det hele tatt. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det bra på skolen og gjøre foreldrene mine stolte! Jeg føler meg mer voksen en alle de andre barna på skolen min. Noen har anbefalt meg å snakke med en voksen (helsesøster osv) men jeg vil ikke snakke med noen, jeg vet du som leser vil tro at jeg er helt gal og har problemer og trenger hjelp. Men jeg er ikke det, jeg tror dette vil gjøre meg sterkere når jeg blir eldre og jeg kan skrive bedre bøker. Jeg lover at jeg skal slutte med denne stjelingen! Det er ikke sånn jeg ønsker å være! Jeg er ikke slem! Det eneste jeg vil er å hjelpe de fattige menneskene det er det målet jeg alltid har hatt! Vi må forandre dette! Jeg beklager for et langt brev, men jeg elsker å skrive. Jeg håper at noen som virkelig forstår meg svarer meg. Det vil nok være vanskelig å forstå meg, jeg har gitt ganske dårlige inntrykk når jeg skrev at jeg stjeler og har dårlige karakterer. Hva er inntrykket ditt av meg? Tror du læreren min han skjønt det? Hvordan kan jeg hjelpe mennesker som har det vondt, uten å betale inn penger osv? Jeg føler at jeg lever et falskt liv, jeg er bare meg selv når jeg skriver. Hva skal jeg gjøre? Jeg mistet min eneste nære venn 22 juli på utøya, men var trist en liten stund før alt ble normalt. Jeg skammer meg! Er jeg et slemt menneske? :( Jeg håper at noen kan svare, hvertfall prøve. Ofte blir mine spørsmål slettet pga vanskelig å svare på. Jeg håper så sykt at noen svarer selv om iikke svaret blir 100%. Jeg blir overlykkelig bare noen prøver å forstå seg på meg og har lest dette og prøver å svare! Får jeg ikke svar blir jeg skuffet og lei meg. Hilsen meg :)

SVAR

Besvart 11.09.2011 17:44:17
account_circle