Hopp til hovedinnholdet

Kan jeg flytte? Har vært veldig mye for meg hjemme.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei... Kan jeg på en eller annen måte klare å flytte hjemmefra nå? Jeg klarer ikke å bo hjemme lenger. Jeg har ikke så mange venner lenger fordi jeg aldri snakker med noen. Jeg liker å holde meg for meg selv. Jeg har skrevet ned mange følelser opp gjennom de siste årene. Jeg har også skrevet ned tankene mine da jeg hadde det som verst. Jeg tror det er det som har hjulpet meg til å klare å leve med dette. Det startet med at pappa døde da jeg var ganske liten. Han var alt i livet mitt. Han... Ja, hva skal jeg si? Han var alt for meg... Han var livet mitt. etter nesten to år fikk mamma seg en ny kjæreste. Jeg syntes det var bra. Endelig kunne jeg se mamma smile igjen... På ordentlig. Etter at han kom inn i livet hennes klarte hun å snakke med andre folk også. Jeg syntes det var helt fantastisk! En dag da jeg kom hjem fra skolen (gikk på barneskolen da) fant jeg mamma bevistløs på gulvet hjemme i stua. Så kom han "mannen" til mamma og hjalp meg med å kjøre henne til sykehuset. Han dro rett fra sykehuset uten å snakke med legene eller noe. Han snakker ikke en gang til meg. Det var da han bare reiste fra meg og mamma at jeg forsto at det var han som hadde skadet mamma. Jeg ble så sint. Jeg er så sint. Han fortsatte å drikke og skade henne. Men han rørte aldri meg. Han rører meg aldri. Som dere sikkert forstår , så pågår det ganske like hendelser fremdeles. Etter sommmerferien skal jeg starte på vgs. Ingen jeg kjenner som skal starte på den skolen. Ingen vet hvordan jeg er eller hvem jeg er. Det liker jeg. Kanskje det kan bli min nye mulighet til å kunne starte på nytt med livet? Men for å klare å starte på nytt trenger jeg å komme meg vekk fra hjemme. Jeg vil ikke gi opp mamma, men hun har jo valgt ham fremfor meg mange ganger, da jeg trengte henne som mest, så hvorfor skal ikke jeg få lov til å drite i henne nå?når jeg trenger det... Selv om jeg har mange tanker i hodet mitt fra barndommen og nå, så klarer jeg meg ganske greit synes jeg. Helt siden jeg gikk i 6. Klasse har jeg skrevet opp alle tanker og følelser. Men ingen har noen gang fått sett eller hørt om det... En ting jeg har skrevet ned, og som plager meg fremdeles, er at det ikke var en eneste person som spurte meg hvordan jeg hadde det da jeg vokste opp. Det var aldri noen som spurte meg om hvordan jeg hadde det. Det var ingen som så meg slik jeg ville at de skulle se meg. Jeg ville ha hjelp, men jeg ville ikke snakke. Jeg tenkte kanskje noen andre voksne eller noe sånt ville finne ut av det uten at jeg sa noe som helst. Nå synes jeg det går bedre. Jeg har levd med dette problemet så lenge at jeg tenker nesten ikke over det når det noen ganger fremdeles skjer. Men uansett.... Kan jeg flytte ut uten moren min sin tillatelse? Takk på forhånd...

SVAR

Besvart 04.08.2011 12:59:56
account_circle