Pappa har strevd før, jeg grubler også mye, har jeg arvet det av han?

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du lurer på dette.

Det er riktig at det er mulig å ha sårbarheter i genene. I tillegg er det fort sånn at det å vokse opp med foreldre som strever kan påvirke dine følelser også.

Om faren din har strevd med sine følelser og det å håndtere dem, kan det ha gjort at han ikke har hatt så lett for å jobbe med deg med dine følelser. Da kan du oppleve at du blir trist eller mer tenksom av den grunnen.

En ting foreldre skal gjøre for oss er å lære oss kjenne igjen følelsene og tankene våre, navigere i hva de handler om og er, og å lære oss hvordan vi skal takle dem. Vi kan lære hva vi kan være redde for og ikke, for eksempel, og de trøster oss når vi har det vanskelig.

Men foreldre som strever med mye vondt og overveldende selv, har vansker med å få til dette på gode måter. Da blir du gjerne sittende mer alene med livet ditt og det som skjer, og det kan kjennes ensomt og vondt ut.

I tillegg kan vansker med psykisk helse hos en forelder være skremmende og trist i seg selv. Du kan ha være mye redd for hvordan faren din har hatt det, eller hva han kunne komme til å gjøre.

Det kan i tillegg ha gjort det vanskelig å snakke med han om det som har vært vanskelig, og du har lært deg til å sitte alene med det du tenker og føler.

Ofte kan det være en kombinasjon av disse tingene, samt dine egne sårbarheter og erfaringer, som gjør at du tenker og reagerer som du gjør.

Hvis du lurer mer på hvordan dette er for deg, og om du plages av vonde tanker og følelser, er det en god ide å snakke med noen om det.

Det trenger ikke nødvendigvis å være profesjonelle, kanskje holder det å snakke med venner eller familie om det du tenker på og hvordan du har det.

Om du merker at du grubler mye kan du ha nytte av å lufte tankene dine litt, så du ikke blir sittende så mye alene med dem og kanskje graver deg ned i negative tanker.

Hvis du ikke kjenner deg klar for å snakke, eller du ikke vet hvor du skal begynne, så kan det være nyttig å skrive. Det å skrive kan fungere som en samtale med deg selv.

Da kan du både få ned tankene og følelsenen dine på papiret, så slipper du å "holde dem i hodet", du kan slippe dem litt mer. I tillegg kan du flytte fokuset litt vekk fra føle-delen i hodet, slik at du ikke blir for overveldet eller sliten av det du føler.

Noen ganger kan det også være overraskende å snakke eller skrive om det vi tenker og føler, fordi det plutselig blir litt klarere hva dette egentlig handler om eller er.

Jeg legger ved noen artikler, samt lenker til hjelpetelefoner/chatter for pårørende til de som strever med psykisk helse. Det er krevende å være pårørende til noen som strever, spesielt om det er en av foreldrene dine.

Jeg håper dette ga deg svar på det du lurte på, og hjelper deg videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no