Onkelen min drepte seg selv...

Onkelen min drepte seg selv, jeg hater jeg er glad i han. Han levnet meg her, ja han hadde grunner. Men jeg fikk aldri sagt hade, jeg dro fra huset demmes i mens jeg gledet meg til neste gang jeg skulle dra dit. Han var som en andre pappa. Han var snilleste og gladeste personen foran mine øyne, Men det var bare en stor løgn. Vi prøvde altid å skremme tante, men hun ble aldri skremt. Vi klarte det aldri før han døde. Jeg skjønte ingenting, og jeg var i fornektelse. Det er 4 år siden, men jeg fikk følelsene lenge etter. Før så nektet jeg bare for at han var død, han var ikke oppi den kisten som ble senket langt ned i bakken. Jeg vil til graven, men den er litt unna. Jeg vil ikke høre er tullete robot svar, eller det kommer til og bli bedre, sån er livet folk dør, noen folk er klarer ikke å være glad. Jeg har hørt den lille talen før mange ganger. Jeg vil se han igjen klemme å slå han, siden han forlot meg.