Hopp til hovedinnholdet
search
Spørsmål og svar
search

Mannen min vil at barna våre skal være muslimer

account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er en jente som er gift med en sunni-muslimsk mann. Vi har tre barn sammen. Jeg skriver til dere fordi vi har ett svært problematisk ekteskap. Han ønsker at våre barn skal være muslimer, han meldte dem inn i en moske, noe jeg godtok. Men angrer nå. Vi har to jenter og en gutt. Han ønsker vår sønn omskjært, noe jeg absolutt ikke er enig i. Han har ett voldsomt sinne, og har minst 5 ganger hevd sin hånd over meg, da har jeg følt meg truet av han. Sist vi kranglet så tok han tak i jakken min, og drog meg ut av sofaen og ned på gulvet. Jeg er svært bekymret for fremtiden med han. Og hans syn på barna, han er definitivt mer «glad» i hans sønn, og ikke i jentene. Han koser mer med han enn jentene. Og dette er selvsagt noe jentene vil merke når de blir eldre og forstår ting. Vi har nå vært sammen i flere år, og før vi fikk barna så kom han med forskjellige krav som jeg godtok i mine «svake øyeblikk». Deriblant at jeg skulle slutte å spise svinekjøtt,drikke alkohol, gå helkledd,etc. Noe jeg idag har endret på. Jeg spiser svinekjøtt,drikker en øl iblant,selvsagt ikke når barna er våken. Har faktisk ikke drukket her i hjemmet vårt, men hos mine foreldre. Jeg har vurdert ved flere anledninger og ta kontakt med barnevernet, fordi jeg er rådløs og vet ikke hvordan jeg skal kunne løse disse problemene. Ved flere anledninger når han har vært sint/irritabel så er han voldsom mot barna. Han har aldri slått meg eller barna. Men mye av det han gjør er ikke rett. Sist idag drog han gutten etter armen og opp til seg i sofaen, når jeg sier til han at han IKKE skal gjøre disse tingene, med tanke på at armen kan gå ut av ledd, knekkes, blåmerker.. og ikke minst at det gjør vondt for han/dem. Dette er noe han ALDRI hører etter, når jeg sier det. Jeg fikk tilbud fra en venninne å gå ut med henne igår (lørdag) og jeg måtte bare si: Jeg vil gjerne, men du vet nå mannen min. Da sa hun bare: ja,det var det ja.. I ene øyeblikket er han kjempeglad og elsker meg så høyt, neste så ønsker han at han aldri hadde møtt meg,etc. Jeg kjenner det går på psyken min at han er så vekslende i humør. Han tåler ikke motgang og bryr seg ikke om hvordan omgivelsene reagerer. Vi har tidligere hatt kontakt med barnevern, de henla saken etter to hjemmebesøk og de så hvordan jeg/vi taklet dette og ha tre små barn, og de syns vi gjorde en veldig god jobb. Min største frykt er at barnevernet evt, skal ta barna fra meg. Det er min største frykt fordi jeg er så ufattelig glad i dem, og de betyr absolutt ALT for meg. Mannen min har sagt flere ganger at «jeg betyr mer enn barna for han». Det tenker jeg at han får bare mene, og det er ingenting jeg kan endre på,uansett hvor mye jeg sier han imot. Barna er alfa omega for meg, og de er det viktigste fremfor ALT! All denne kranglinga og konfliktene vi har, er basert på at vi er to forskjellige med forskjellige livssyn og tradisjoner/kulturer. Og vi ønsker forskjellig for våre barn. Det er svært vanskelig for meg dette, og som jeg nevner, jeg vet ikke mine arme råd lenger. Jeg vet at han aldri vil endre seg, og JEG ønsker IKKE å «bukke under» og la han bestemme ALT! Jeg er naturligvis veldig glad i han, men jeg kan ikke la noe skje mine barn, som jeg er redd for nå. Han har som sagt ett farlig sinne, og jeg er redd han kan vise sinne fremfor barna når de blir eldre og trasser/provoserer han. Jeg kommer selv fra ett hjem der faren min slo meg fra jeg var 6 – 13år Og jeg vil ALDRI la noen legge en hånd på mine elskede barn. Jeg vil også si at frykten for at han evt. Kidnapper barna våre til sitt hjemland er tilstede. Og jeg lurer på om det går ant at han kan «stikke» med dem uten mitt samtykke? Han må vell ha pass til barna? For vanligvis så står barna i moren sitt pass. Men jeg tør rett og slett ikke å dra til hans hjemland med dem, i frykt for at han skal ha dem i dette landet mot min vilje, og hans land er mannsdominert, så jeg har vell ikke så mye jeg skulle ha sagt om jeg hadde opplevd det. Barna får ikke lov til å spise leverpostei, fordi at det er svin i det. For meg er det, det samme som å si «Barna skal være muslimer». Og det at han vil omskjære gutten min, føler jeg som svært vanskelig og fordøye! Jeg vil ikke dette for min sønn, og han aksepterer det desverre ikke. Jeg tenker: Selvom han har foreldrett over barna, så skal han IKKE bestemme hva som skal skje med kroppen til gutten vår, han sier han skal omskjæres når det ikke er garantert at sønnen min blir muslim. Og han har ikke mulighet til å uttale seg nå om det er noe han vil. Jeg syns det er ett overgrep mot sønnen min, og strider mot religionsfriheten til sønnen min. Jeg er dypt fortvilet, og vet ikke hva jeg skal gjøre! Syns det er også godt å få luftet mine tanker til deg/dere og høre hva du/dere tenker. Håper på snarlig tilbakemelding. Med Vennlig Hilsen Svært fortvilt ung mor

account_circle
AKTUELT NÅ

Når foreldrene krangler

Det er ikke uvanlig å oppleve at foreldre krangler. Her får du noen tips til hva du kan gjøre.

Les mer

Julen og allergi

Julen byr på ekstra utfordringer for en allergiker. Det de fleste forbinder med kos og hygge, kan for allergikere by på store problemer. Men med litt omtanke kan alle få en god jul.

Les mer

Ti tips for et bedre klassemiljø

Du tilbringer mange timer med klassekameratene dine, og miljøet påvirker både skoleresultater og resten av hverdagen din.

Av ungdomsredaksjonen, ung.no

Les mer