Jeg hater livet mitt.

Takk for at du skriver til oss.
Det er trist at du tenker at du hater livet ditt. I ungdomstiden kan man føle at livet går opp og ned, og for noen ungdommer kan ungdomstiden være tøff.
Du skriver ikke hva det er som gjør at du hater livet ditt. Er det slik at du ikke helt vet hva det er som gir deg denne tanken? Eller vet du hva det er som gjør at du har det sånn?

Uansett hva det er som gjør at du tenker at du hater livet ditt så kan det være til hjelp å snakke med noen.

Ofte er de viktigste støttespillerne ungdom har foreldre. Kan du snakke med dem? Noen ungdommer vil ikke snakke med foreldre om ting som er vanskelig, og da kan helsesøster eller helsestasjonen for ungdom være til hjelp.

Du kan også selv påvirke hvordan du har det ved å tenke annerledes. Hvis man har tanker om at man hater livet vil det å jobbe med å endre måten man tenker være til hjelp.

Kanskje tenker du at du ikke er god nok, eller at du ikke får til det du vil? For mange skjer det en endring hvis man tenker at "jeg er god nok", eller at "jeg får til det jeg vil".

Det er ikke uvanlig at ungdom synes at ungdomsskolen er slitsom, og da er det lurt å prate med læreren for å få hjelp til å klare skolehverdagen.

Andre ungdommer sliter i forhold til hjemmesituasjonen, og da kan Familievernkontoret eller helsesøster være til støtte. For noen er det med venner en utfordring, og det er slik at en del ungdom føler seg ensomme, noen blir mobbet. Snakk med helsesøster om det. Det samme gjelder hvis du sliter i forhold til fysisk eller psykisk endringer i kroppen.

Nå har jeg svart generelt om det å hate livet, slik jeg tenker. Jeg håper noe av dette kan hjelpe deg.

Lykke til.