Føler meg forskjellsbehandlet av mamma og pappa.

Takk for at du skriver til oss! Jeg syns det er fint at du sier ifra når du over lang tid har opplevd forskjellsbehandling og mye krangling hjemme. Som du selv skriver er det jo til en viss grad normalt å krangle i familien, men når det utvikler seg slik at du blir sliten og frustrert av det, er det på tide å gjøre noe ordentlig med det. Jeg skal svare på spørsmålene dine i rekkefølge:

1) Du spør om forskjellsbehandling. Mitt syn på dette er at det i utgangspunktet er fint at foreldre forskjellsbehandler - fordi barna er forskjellige. Rettferdighet er ikke det samme som likhet! Jeg er sikker på at du også hadde reagert negativt dersom foreldrene dine hadde behandlet dere barna helt likt, fordi dere jo er forskjellige i både alder og som typer.

Men - når det er sagt- den måten du forteller om forskjellsbehandling på er ikke OK. Det er de voksne sitt ansvar å oppdra barna. Ikke søsken. Det er heller ikke OK at du opplever å alltid være den som får kjeft, eller den som får skylda! Jeg vil tro at den måten du opplever å bli forskjellsbehandlet på gjør at du føler deg litt ensom i familien? Og å kjenne seg ensom er vondt, ennå mer når man føler seg ensom i sin egen familie. Har du prøvd å snakke med dine foreldre om hvordan DU opplever det som skjer? Altså, ikke ved å kritisere dem men ved å si hvordan dette oppleves for deg? Du sier du har prøvd å snakke med dem men ikke gi opp. Prøv igjen! Det kan hende de ikke helt forstår det, og slike ting kan ta tid. Det kan hende de ikke ser at de forskjellsbehandler. De fleste foreldre aner ikke hvordan barna sine har det dersom barna ikke uttrykker og viser det. De fleste foreldre ønsker å tenke at barna har det fint. Og de fleste foreldre vil gjøre det de kan for at barna skal ha det fint, men de vet ikke hvordan. Kan du hjelpe mamma og pappa med dette tror du? Si til dem - ikke bare hva som er galt, men også hvordan du skulle ønske det var istedenfor. Dette krever at du nok forbereder deg litt, tenker nøye igjennom hvordan dette kunne blitt bedre. Kanskje skrive et brev? Eller vise dem svaret her fra meg? Hvis du kan huske tilbake på noen opplevelser du har hatt med familien som har vært fine, og bruke disse som utgangspunkt for å få øye på noe du vil ha mer av, kan det være nyttig tror jeg.

2) Jeg syns det er flott at du vil åpne deg for en annen voksen som du stoler på. Jeg tror veldig på at det hjelper å snakke og å fortelle, dersom man har det vanskelig hjemme. Det er sjelden godt å gå alene med tunge tanker og vonde følelser.  Jeg kan ikke svare deg helt sikkert på hvordan en rådgiver vil reagere på den informasjonen du gir, og hva rådgiveren din vil gjøre med dette. Jeg vet kun det du har fortalt her og det er ikke nok til å ta stilling til et slikt spørsmål. Det skal mye til før man vurderer at en elev ikke er egnet til å reise på utveksling. Og mange av problemene du forteller om hører jo til familien og ikke til deg.

Hvis du vil vite mer om kriterier for å kunne reise eller ikke reise på utveksling til USA, bør du lese denne artikkelen vi har laget. Et annet tips, er at du først snakker med helsesøster på skolen din. Hun har taushetsplikt, og trolig har hun også god oversikt over hva som eventuelt vil kunne påvirke en avgjørelse om å få reise til utlandet. Men i utgangspunktet er det ikke noe i den historien du forteller her som bekymrer meg i forhold til akkurat det!

Jeg håper dette ga svar på spørsmålene dine. Jeg legger ved noen artikler som kan være gode for deg å lese. Jeg ønsker deg lykke til, håper det blir bedre hjemme snart!