Har et vanskelig forhold til stemor

Takk for at du skriver til oss! Du bruker sterke ord for å beskrive hvordan relasjonen mellom deg og pappa har endret seg. Du sier at pappa "blir mer og mer borte". Jeg forstår at du syns det er vondt å se at pappa forandrer seg. Både når det gjelder hva han liker og ikke liker og spesielt det at han skal bli pappa på nytt - til barn som har en mor du ikke har et godt forhold til. Det er kanskje som å miste en del av tryggheten i livet? Og når vi blir utrygge og ikke føler oss sett, støttet og elsket i vårt eget hjem, kan vi få det veldig vanskelig. Så det er ikke rart at du sliter nå.

Og ut ifra det du beskriver at skjer hjemme hos deg syns jeg ikke det høres ut som stemoren din oppfører seg greit mot deg. Det kan virke som stemoren din syns det er vanskelig å dele faren din med deg, og at hun reagerer med å være vanskelig i hverdagen. For eksempel ved å lage strenge regler for hunden din. Dette er ikke OK, det er hun som er den voksne her! Hun kom inn i livet til din far - vel vitende om at faren din hadde deg fra før. Da har stemoren din et ekstra ansvar for å legge til rette for deg og for at du skal trives i det nye hjemmet som skapes rundt deg, og som aldri var ditt ønske eller ditt behov i utgangspunktet.

Jeg lurer på om din stemor er klar over hvordan du opplever det å være sammen henne? Kanskje er hun ikke oppmerksom på hvordan hennes væremåte er for deg? Har du tenkt på hva som skulle til for at det kunne bli bedre for deg å være sammen med henne? Er det noe hun kunne gjort eller ikke gjort som ville endret forholdet mellom dere? Eller har dere for eksempel noen felles gode minner fra tidligere som dere kunne gjort mer av?

Uansett syns jeg at du bør snakke med faren din om hvordan du opplever at det er hjemme nå. Selv om han som voksen burde være oppmerksom på deg og hvordan du har det, kan det hende at han ikke klarer å se deg like godt som han burde. Kanskje er det slik at han lever litt "i sin egen boble", med baby og alt det nye. Eller kanskje er det slik at han ikke er så god på å forstå følelser og ungdommer. Kanskje tror han at du klarer deg bra alene og at du ikke vil snakke med han? Men du må fortelle han hvordan du føler! Det er den eneste måten å få til en bedring på. Sier du ingenting til noen, vil neppe situasjonen endre seg.  

Hvis det kjennes vanskelig å snakke med din far om dette, har du også din mor. Vet hun hvordan du har det? Har du et bedre forhold til henne og hennes nye samboer? Hvis det føles OK - så kanskje du kan starte å snakke med moren din! Forklar henne akkurat hvordan du opplever situasjonen hos faren din. Hun kan ta det opp med han, eller dere kan gjøre det sammen.

Dere vil også kunne ha nytte av å ta kontakt med et familievernkontor. Du kan ringe dit selv som ungdom. Du kan få samtale alene med en terapeut, slik at du kan fortelle hvordan du har det. Det er du som bestemmer hva som skal fortelles videre til dine foreldre. Dette kan være begynnelsen på en forbedring i situasjonen.

Du kan også snakke med helsesøster på skolen, hvis du av en eller annen grunn ikke føler for å snakke med noen av foreldrene dine. Helsesøster jobber mye med slike saker. Hun kan ha gode råd til deg og hun kan kalle inn faren (og moren) din til en samtale hvis du vil. Helsesøster har også taushetplikt. 

Jeg håper dette var til hjelp. I artiklene under finner du kontaktinformasjon til ulike steder du kan ta kontakt. Jeg ønsker deg lykke til, jeg håper virkelig foreldrene dine vil lytte til deg dersom du får til å si til dem hvordan den nye familiesituasjonen oppleves for deg.