Føler meg ensom hjemme

Dette høres vanskelig ut for deg. Når du beskriver hvor mye foreldrene dine jobber og hvor lite kontakt dere har i hverdagen skjønner jeg godt at du føler deg alene i familien din. Det å være ensom i sin egen familie kan være veldig vondt - fordi familien er et sted der man egentlig skal finne et fellesskap. Man skal få støtte og omsorg, man skal føle seg "sett", man skal føle seg viktig, og aller mest skal man føle seg trygg. Hvis det ikke er slik for deg nå og ting ikke blir bedre er det viktig at du sier ifra!

Du skriver at du har pratet med foreldrene dine men at de stort sett bare blir sure. Jeg vil anbefale deg å forsøke å snakke med foreldrene dine om dette en gang til. Inviter dem til en prat som dere har avtalt, en prat som gjerne finner sted når det er "fredstid" og det i utgangspunktet ikke er surhet og krangling. Sørg for at foreldrene dine ikke skal jobbe akkurat da dere skal prate ved å understreke til dem at du vil snakke med dem om noe som er viktig for deg og at du trenger at de hører nøye etter det du vil si. 

I samtalen er det lurt å ha fokus på løsninger! Si til mamma og pappa- ikke bare hva som er galt, men også hvordan du skulle ønske det var istedenfor. Og si noe om hvordan DU føler deg hjemme sammen med dem. For eksempel kan du si noe slik som "Mamma og pappa, i det siste har jeg følt meg veldig ensom hjemme. Jeg forstår at dere må jobbe mye men jeg savner å ha kontakt med dere. Det at dere bruker lite tid sammen med meg sårer meg mer enn kanskje dere forstår. Jeg skulle ønske at dere ga meg mer oppmerksomhet og at vi kunne gjøre ting sammen på kveldene. Jeg vil at dere skal spørre mer hvordan jeg har det, for jeg savner den oppmerksomheten. Selv om jeg er stor nå så trenger jeg dere". 

Du trenger selvsagt ikke bruke mine ord, du må finne dine egne! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Si noe om dine følelser og hva du ønsker skal være annerledes! Dette krever at du nok forbereder deg litt, tenker nøye igjennom hvordan kontakten mellom dere kunne blitt bedre. Kanskje kan du skrive et brev til mamma og pappa hvis det blir for vanskelig å si det rett ut? Eller vise dem svaret her fra meg? Hvis du kan huske tilbake på noen opplevelser du har hatt med dem som har vært fine, og bruke disse som utgangspunkt for å få øye på noe du vil ha mer av, kan det også være nyttig tror jeg.

Det er ikke alle foreldre som skjønner at ungdommen deres fortsatt trenger dem. Jo eldre ungdommen blir, jo mer er de ute med venner, klarer seg selv og ber om mindre oppmerksomhet. Men de fleste ungdommer liker allikevel  godt at foreldrene tar kontakt, spør og snakker med dem. Minn dine foreldre på at du vil ha dem mer i livet ditt! Kanskje blir du overrasket over hvor glade de blir for å høre deg si det. 

Jeg håper mamma og pappa vil lytte til deg og ta i mot deg på en god måte om du er så modig at du tør å fortelle dem om følelsene dine og hva du vil ha mer av! Lykke til - jeg ønsker deg alt godt. 

Vennlig hilsen familieterapeuten