Hei
Takk for at du skriver til oss. Du forteller om mange vanskelige følelser! Redsel, ensomhet, frustrasjon, sinne. Vanskelige - ja, men også helt normale! Noe har skjedd i livet ditt som gjør at slike følelser melder seg: Du har fått ny og viktig informasjon om din biologiske familie, og det er klart at dette gjør noe med hele deg, både positivt og negativt. Da blir trolig en hel rekke med tanker og følelser aktivert inni deg, og det ene tar det andre. Nesten som et domino-spill der en brikke får den neste i bevegelse.
Jeg syns det er flott at du klarer å sette ord på det som skjer med deg nå. Det vitner om at du tør å være ærlig om de vanskelige følelsene, og at du kan reflektere over dem. Et flott utgangspunkt for at du kan håndtere det som skjer.
Jeg syns det første du burde gjøre er å akseptere alle de vanskelige følelsene du har. Du skal ikke ha dårlig samvittighet ovenfor dine foreldre for at du ønsker å finne din biologiske familie! Det var ikke du som bestemte at det skulle bli slik, at du skulle bli adoptert. Dine nåværende foreldre er nok veldig forståelsesfulle ovenfor deg når det kommer til dette, det er til og med en av tingene man blir "kurset" i før man får lov til å bli adoptivforeldre.
Husk at det går an å være glad i en hel haug av mennesker på en gang! Noen nære, noen lengre vekk. Noen nye, noen du alltid har kjent. Så selv om du kjenner på nysgjerrighet for din biologiske familie og syns at det kunne være fint å få kontakt med dem, betyr ikke det at følelsene for dine nåværende foreldre forsvinner. Hjertet ditt kan romme dem alle og det tror jeg foreldrene dine forstår. De vil nok glede seg over at du begynner å reflektere rundt opphavet ditt - hvem du er og hvilken historie du bærer på. Alle adoptivbarn bør få støtte i dette, det er viktig arbeid i å "pusle på plass" livet sitt. Hvis du snakker med foreldrene dine om de vanskelige følelsene du bærer på, og hvis du forteller dem det samme som du har skrevet i spørsmålet ditt til oss, vil du trolig oppleve at de forsøker å forstå deg og støtte deg.
Jeg skjønner at du frykter å bli forlatt på nytt. Det at du en gang for lenge siden ble tatt vekk fra din biologiske familie er en erfaring som sitter i hele kroppen som et sterkt minne, og noe som kanskje alltid vil prege deg. Jeg vet ikke hvor gammel du var da du ble adoptert, men de som forsker på dette mener at man kan bære med seg slike opprivende hendelser gjennom hele livet - selv om man var veldig liten da man ble forlatt. Det handler om en grunnleggende følelse av å være trygg, og når den følelsen blir rokket ved, reagerer vi mennesker sterkt. Husk likevel at følelser ikke alltid er gode veivisere. Spør deg selv: er det noen logisk grunn til å tro at dine nåværende foreldre skal forlate deg? Har de tidligere brutt tilliten din på den måten, eller snudd ryggen til deg når det har vært viktig? Når du tenker på dette kommer det kanskje noen svar til deg, som avkrefter følelsen din. For å bli enda sikrere kan du fortelle dem om frykten din, så de kan snakke med deg om det og trygge deg på at de er der for deg. Vanskelige følelser må alltid få komme ut og deles. Da blir de ofte mindre vanskelige. Husk det!
Jeg ønsker deg lykke til med det du har foran deg, enten du bestemmer deg for å møte din biologiske familie eller ikke. Dette er DITT valg og det er du som vet best hva som er det rette å gjøre. Jeg er sikker på at dine foreldre vil forstå all din frustrasjon, din redsel og alt ditt sinne. For meg høres det ut som en reaksjon på en ny forståelse av hvem du er, som krever mye av deg.
Les gjerne artiklene jeg har lagt ved, de handler om det du tar opp.
Stå på! Husk at det du står i nå vil gi deg masse viktig erfaring for fremtiden.
Vennlig hilsen familieterapeuten
