Hopp til hovedinnholdet

Har lyst på fosterforeldre.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

jeg har utrolig lyst på fosterforeldre. kan jeg får fosterforeldre hvis jeg leser denne selvbiografien min til noen som jobber med sånn? LIVET MITT 3 år Når jeg var 3 år gammel ble det slutt mellom mamma og pappa. Mamma flyttet ca 2 km unna, så det var ikke så langt unna. Jeg bodde annen hver uke til mamma og pappa. Når jeg var hos pappa pleide han og slå meg hvis jeg for eksempel ikke spiste opp skorpa på brødskiva mi. dette førte til at jeg ville bo mer hos mamma, men pappa nektet meg. Jeg turte ikke å si at han slo meg, så jeg måtte bare fortsette å bo der. 3-8 år Fra alderen 3-8 år, slo pappa meg så mye at jeg fikk selvmordstanker allerede som 6-åring. Når jeg ble 7 år så jeg til mamma at jeg hadde lyst å dø. Mamma spurte hvorfor, men jeg sa bare at pappa kjeftet. Hun trøstet meg og sa at hun alltid ville være der for meg. I denne alderen hadde jeg bare 1 venninne, fordi jeg var så usikker på meg selv at jeg ikke turte å snakke med andre. 9 år Når jeg var 9 år gammel fikk jeg en til venninne på skolen som het Jasmin, hun var ny. Jeg fortalte henne om problemene mine, og hun sa at jeg måtte snakke med helsesøster. Jeg ville ikke, men så sa hun at hun kunne bli med. Da gikk det greit. Vi gikk til helsesøster og snakket med henne. Hun spurte om hun kunne si det til mamma, men jeg sa nei. Da sa hun at jeg måtte si det selv. Det gjorde jeg, men ikke før et halvt år etter. Mamma ringte helsesøsteren og snakket med henne. De ble enige om å ikke si noe til pappa, men sende meg til en psykolog på BUP, der var det ett års ventetid, så jeg måtte bare vente. Resten av barneskolen Etter et år fikk jeg time. Jeg snakket med dama i et helt år uten grunn. Hun kunne ikke å snakke med barn. Hun sugde, som jeg kaller det. Vi fikk ingenting ut av samtalene, men hun latet som vi fikk mye ute av dem, slik at hun skulle få lønn… tror jeg. Så snakket vi helt til jeg begynte på ungdomsskolen. Da sluttet hun å jobbe som psykolog… kanskje like så greit. 8. trinn På ungdomsskolen i 8. merket lærerne at jeg spiste lite og var ukonsentrert. De ringte til mamma og så at jeg spiste lite. Mamma klikka helt for hun trodde at jeg hadde spist mat på skolen gjennom hele barneskolen, men egentlig har jeg bare kasta matpakken i busker, fordi jeg hater mat. Jeg liker hverken brødskive eller pålegg. Jeg må spise osteloff med smør hvis jeg først skal spise. Men nok om det. Dessutten ville jeg ta av to kilo, så jeg prøvde å fokusere på å ikke spise all salgs dritt. Det gikk dårlig ettersom vi spiste kaloribomber til middag hver dag. Jeg gikk bare opp i vekt. Men likevel beskyldte lærerne meg for å ha anoreksi. Jeg ble drittsur, for jeg hadde rast opp i vekt, og de skulle ha meg til å veie enda mere. De sa at jeg måtte gå å snakke på BUP igjen, fordi dette var jo ’’så farlig’’. Jeg ville ikke fordi jeg var redd for at psykologen min skulle slutte igjen. Men jeg måtte. Dama som jeg fikk der, var kjempegrei. Vi snakket, og snakket og snakket. Jeg følte meg litt bedre, men bare når jeg satt der. For hjemme var det alltid like mye kaos. (Pappa sluttet forresten og slå meg i sjuende.) Jeg hadde to småsøsken som drev meg helt vannvidd. (Det gjør det fortsatt.) De vekker meg klokken 7 hver helgedag, De slår meg hver dag, de bråker noe helt sinnssykt, om jeg har besøk hender det at de drar jeg fordi de ikke klarer alt bråket dems. Tilbake til BUP. De fant ut at jeg hadde ADD, konsentrasjonsvansker. 9. trinn. Hvor jeg fortsatt går Alt ble mye verre, mamma og pappa kjefter på meg hver dag. Pappa klikker helt å slenger døra i ansiktet på, kaster ting etter meg og kjefter som bare det. Mamma blir også kjempe sur på meg, men på en annen måte. Hun roper stygge ting til meg og kaller meg stygge ting. Jeg kjefter tilbake på begge, men mamma påstår at jeg ikke tør å gjøre det til pappa, så derfor tar jeg igjen på henne. Etter to mnd sa jeg til psykologen min at jeg ikke ville bo så mye til pappa, at jeg heller ville bare bo der annen hver helg. Pappa klikka som vanlig, men etter et halvt år med masse om og men, så fikk jeg. Han ble sur på psykologen min og mente det hun som fikk meg til å ville bo mer til mamma, og sa dermed til henne at nå var det slutt, og ikke faen om jeg skulle komme tilbake dit mer. Jeg ble lei meg når mamma fortalte meg det, fordi hun var så grei, hjelpsom og så enkel og snakke med. Mamma ringte henne og så at hun fikk jobbe med meg mer, hvis hun ikke så noe til pappa. Da svarte hun ja, fordi hun viste hvor tøft jeg hadde det. Nå er det ett og et halvt år siden jeg skulle begynne på ADD piller, men har enda ikke fått de, men håper på å få de snart. Alt går til helvette på skolen. Jeg får bare stryk og 2 i karakterer og anmerkninger hele tida. Jeg har mistet nesten alle vennene mine, har bare 1 igjen. Alle går og baksnakker meg til den ene gamle venninna mi. Hun har flyttet, men ringer ca hver dag og forteller meg hva andre sier om meg. Hvis jeg spør de om det er sant, så sier de ja. Jeg liker heller ikke foreldrene mine. Jeg har kjempelyst til å flytte til en ny plass i et annet fylke i et nytt hjem, og heller besøke foreldrene mine i ferier og langhelger osv. de får meg til å få tilbake lysten på å dø. Og noe som gjør alt verre er at jeg har gått opp 18kg på ett år. I tilegg har denne psykologen min også sluttet, og jeg skal begynne å snakke med en ny. Til sammen har jeg hatt 3helsesøstere, 3 psykologer og 2 leger som jeg har måttet åpnet meg for. Det har alltid vært like vanskelig å si alt dette til helt fremmede personer.

SVAR

Besvart 01.03.2011 09:12:04
account_circle