Hopp til hovedinnholdet

Det har vært et liv der jeg aldri igrunn har følt meg levende..

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei.

Jeg er en 21 år gammel gutt som har noe jeg gjerne vil fortelle.......og som jeg håper dere kan hjelpe meg med.

De siste 12 årene av mitt snart 22 årige liv, vil jeg egentlig helst glemme.
Det har vært et liv der jeg aldri igrunn har følt meg levende og aldri helt følt meg skikkelig ønsket blant de som jeg engang så på som mine beste venner og kamerater. Som den snille og følsomme, og kanskje litt naive personen jeg er, har jeg følt at jeg liksom aldri har passet inn blant noen.
Føler meg rett og slett for snill og omtenksom for de som ikke ser på meg som en oppegående og utadvendt person. Jeg elsker så utrolig høyt de som står meg nærmest og jeg gleder meg til hver gang vi skal være sammen. Min familie er fantastiske mot meg og jeg burde vel egentlig ikke klage over livet mitt. Men jeg synes det er en så grusom følelse å føle at jeg aldri kan omgås noen som helst uten at jeg føler meg utenfor på en eller annen måte. Dette skjer hver gang. Nesten uansett hvem det er, utenom de som står meg nærmest. Samtidig er det litt opp og ned. Det kan gå en stund mellom hver gang jeg er skikkelig langt nede.......så langt nede at jeg føler alkohol er min beste og mest trofaste venn. Helt siden jeg var 17-18 år gammel har det bare blitt verre og verre. Selvbildet mitt har ingen glans og jeg ønsker meg alltid langt bort. Langt bort til et sted der ingen kjenner meg og der alt er som jeg ønsker det skal være; med mennesker som tar vare på hverandre, mennesker som iblant spør om du har det bra, mennesker som smiler tilbake til deg (et smil betyr mer enn en tror), og der det er mulig å leve uten å måtte få hodet proppet fullt av elendige tanker om en selv og det som skjer i verden. Der en kan våkne opp hver dag, uten å vite hva som skal skje og samtidig vite at en har en ny og vakker dag til å bruke til akkurat det som passer en selv. Dette går det meste av dagen med til. Å drømme meg bort. Til paradis.......

Men det er mer. Egentlig mye mer, som skjer med meg hele tiden. Da jeg var
10-12 år gammel, kunne jeg blitt det jeg hadde drømt om hele livet. Å bli fotballproff. Jeg hadde trent så mye, så lenge for å bare bevare håpet om å kunne klare det en dag. Jeg hadde talentet og holdningen, og jeg er helt sikker på at jeg kunne klart det. At jeg kunne vært en annen plass i dag. At jeg virkelig kunne vært noe. Noe å være stolt av. Men det skjedde aldri. Jeg ble latterliggjort av mine foreldre og de sa hele tiden at jeg måtte gå på skolen, for det var det som var viktig. Fotball var unyttig og det kom aldri til å gå veien for meg. Og så gjorde jeg. Nå sitter jeg 10 år senere og ser ut vinduet i klasserommet med et så intenst og brennende ønske om å kunne få muligheten til dette igjen. Jeg hadde ikke stusset et sekund. Noen ganger tar følelsene overhånd og jeg begynner å grine. Men det blir med drømmen.
Jeg vet det er forsent for meg. Og det er nettopp det som gjør så ubeskrivelig vondt. Å vite at jeg KUNNE vært profesjonell fotballspiller i dag.:(. Av alt jeg angrer på i dette korte livet, (som føles ganske langt), er det dette jeg angrer mest på; at jeg ikke grep muligheten da jeg fortsatt var i full trening og virkelig på hugget, for å si det sånn. En drøm så stor, en virkelighet så skremmende brutal. Det ble med drømmen. Gid jeg hadde fått en ny sjanse.......

Men det stopper ikke der. Da jeg var 17 år gammel, traff jeg en fantastisk vakker og kjekk jente. Det var egentlig en perfekt dag. En sen og klar august-kveld. Solen viste seg fremdeles og døren inn til min hybel var åpen.
Jeg så på TV. Etter en stund hørte jeg en veldig søt stemme og jeg gikk ut for å se hvem det var. Da satt hun der. Smilende og utrolig sjarmerende. Jeg smeltet umiddelbart.......Vi pratet utover kvelden og avtalte å treffes igjen. Vi traff hverandre gjentatte ganger. Men så begynte jeg å tvile. Hun var så veldig ung. Det var forsåvidt jeg også, men hun var bare 14 år gammel til tross for at hun så ut som hun kunne være like gammel som meg. Sammen med tvilen kom også en lang og kald vinter. Jeg fortalte henne at jeg følte at hun var for ung for meg og jeg ville ikke ta sjansen på at hun skulle bli såret p.g.a et, (e.v.t), kort og hektisk forhold. Det er den andre tingen jeg angrer mest på i livet. Da våren kom, kontaktet jeg henne igjen og fortalte at jeg angret på det jeg hadde sagt og at jeg ville treffe henne igjen. Da var det forsent. Hun hadde truffet en ny gutt og vært kjæreste med ham i over et halvt år. Jeg ble lei meg og frustrert. Jeg felte også noen tårer. Den jenta som jeg hadde drømt om å møte på en vakker sommerkveld, som jeg også hadde drømt om, var borte. Det var, og er fortsatt, veldig smertefullt å tenke på. Nok en gang hadde jeg sviktet meg selv og de drømmene jeg så lenge hadde ønsket skulle komme frem....... Det hender jeg fremdeles sender henne en melding om hvor tungt jeg angrer på at jeg avviste henne. Det er 4 år siden. Og fremdeles gjør det like vondt å tenke på det.
Det går ikke en dag uten at jeg ofrer henne en tanke. Jeg hadde så utrolig lyst til å elske henne.......holde rundt henne.......ta vare på henne, og fortelle at hun skulle få et liv med ekte og ubegrenset mye kjærlighet....... Men sånn ble det ikke. Ikke med dette heller. Jeg klandrer meg selv. Jeg har heller aldri opplevd det samme igjen. Jeg vet jeg er ung, men det føles likevel tungt å ikke ha en jente rundt meg som elsker meg og er det store lyspunktet i hverdagen. Etter dette var begeret fullt for meg.
Jeg er oppvokst på en plass som de fleste vil kalle for "ingenmannsland", selv om jeg elsker den plassen om sommeren. Å vokse opp så langt fra nærmeste kamerat, og i tillegg aldri få en telefon om jeg vil bli med å spille fotball, (for å ta et eksempel), i kombinasjon med at jeg selv hadde knust mine drømmer, gjorde at jeg fant trøst i alkohol. Fra jeg var 18 år gammel, har jeg sett på alkohol som reneste medisinen. Selv om jeg egentlig vet godt at det er farlig, har jeg siden den gang aldri helt klart å holde meg unna kong alkohol. Den små gledesstunden det gir, er nok til å klare å fordøye de inntrykkene jeg hver dag får av ting som skjer rundt meg. Dette til tross for at jeg våkner opp neste dag og tenker; "i går var en drøm. Nå venter bare nok en død og smertefull dag". Jeg har så utrolig mange følelser som presser meg og som river og sliter i meg. Det gjør det så vanskelig å i det hele tatt stå opp hver morgen å gjøre det samme opp igjen på akkurat den samme plassen. Hele tiden. Jeg er aldri skikkelig motivert for noen ting og føler meg helt tom. Jeg smiler og ler, men innvendig er det liksom fullstendig sorg og helt energifritt. Jeg ser og tenker negativt om alt og alle. Jeg har ingen lyspunkter. Ingenting å glede meg over eller se frem til. Derfor ser jeg heller ingen grunn til å ha positive tanker om noe eller noen. Jeg vet at jeg egentlig burde skjerpe meg og slutte å tenke på fortiden min. Jeg vet så inderlig godt at jeg aldri kan rette på det som har vært og at det er noe jeg er helt nødt til å akseptere. Men samtidig har jeg ingen garanti for at jeg kommer til å oppleve det samme igjen. Og det er det som er så vanskelig. Å ikke vite noen ting om hva som venter i fremtiden.
Hvordan livet skal komme til å bli. Samtidig er det på en måte bra. Å ikke kunne vite hva som venter der ute. Det er det som gjør at jeg fremdeles er her. For jeg må innrømme at tanken på å ta mitt eget liv noen ganger har vært pirrende. Det er det ørsmå håpet jeg fremdeles har, (og at jeg vet at mine foreldre og søsken elsker meg for alt jeg er). Det jeg hele tiden har bevart. Om å en dag få mine drømmer oppfylt. Og jeg gjør det som må gjøres for å få dem oppfylt. Men den største er uansett borte for alltid. Å kunne ha fotball som levebrød.......

Oppi det hele har jeg funnet veldig mye glede i musikk. Det er noe som er perfekt for meg, da det er et slags instrument for å kunne gi uttrykk for mine sterke og kanskje ekstreme følelser. Jeg synger mye. Skriver mye tekster om hvordan jeg har det og hvem jeg er. Det er nesten som en terapi og kunne skrike ut hva som skjer inne i en. Jeg har til og med fått kommentarer fra enkelte om at jeg er flink å synge, men som den negative og destruktive personen jeg er, har jeg vanskelig for å tro at dette er sant.
En tanke om å få leve av musikk gir meg vann i munnen, og jeg må innrømme at jeg har drømmer om det også. Men det blir vel nok med drømmen det og. En må ha et helt spesielt talent for å lykkes i den bransjen. Hvordan jeg noen gang skal bli helt kvitt den tanken på hva jeg kunne vært og ikke minst hvor jeg kunne vært, vet ikke jeg. Vet dere? Hvordan skal jeg klare å komme over dette? Har dere noen råd? Hva kan jeg gjøre for å ikke bryte helt sammen? Er jeg på noen måte syk? Hva vil mine traumatiske tanker ha å si for fremtiden min? Hvordan kan jeg arbeide for å bli kvitt mine dragninger mot alkohol?
Har jeg et alvorlig problem?

Beklager alt dette, men jeg har så utrolig mye jeg sitter inne med og som jeg gjerne vil fortelle, men jeg har virkelig ingen som jeg kan snakke med dette om. Nå er jeg blitt ganske desperat etterhvert og leter febrilsk etter et svar på hvordan jeg kan få orden på livet mitt igjen. Jeg har nok mer å fortelle, men akkurat nå kommer jeg ikke på mer. Jeg vil bare leve livet mitt og få tilbake den herlige følelsen av å virkelig føle meg levende.
Verdsatt. Ha noe å leve for. Noe å kunne være stolt av og noe som er verdt å minnes....... Kan dere hjelpe meg? Vær så snill! Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg kan få ang. dette. Jeg vil for all del unngå å bli forfulgt av vonde minner og alkohol resten av livet. Det jeg er aller mest redd for, er at jeg pm 20 år vil være alene, ensom og bo langt avsides uten å ha noe å se tilbake på, uten å ha noe å minnes, uten å ha en fortid å være stolt av.......

På forhånd vil jeg si tusen takk og si at dere har en flott side!



PS! Livet er vel til for å leves, er det ikke?

(Ber om at dere tar bort mitt navn om dere legger dette ut på siden deres.
Kan jeg få svar på e-post, kanskje?)



SVAR

account_circle