Hopp til hovedinnholdet

Hei. Jeg har et spørsmål til dere. Jeg hater å bli kjeftet på, det er nettopp derfor j...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg har et spørsmål til dere.
Jeg hater å bli kjeftet på, det er nettopp derfor jeg lar vær å gjøre en hel del ting. Jeg har alltid blitt kjeftet på, av pappa uansett om det ikke var min feil. Og nå av jobben for jeg tror de vil bli kvitt meg. Uansett om jeg gjør det riktig eller galt, kjefter de på meg, jeg må på private kurs for å lære ting jeg kan selv om de som ikke kan det slipper kurs. Pappa har alltid kjeftet og sånn uansett, hans kjæreste eiendel er en datamaskin. Han sitter ved den fra han kommer hjem fra jobb til han legger seg, og hvis noen forstyrrer han mens han sitter der hyler han til personen, brødrene mine bryr seg ikke om dette, men det gjør jeg. Jeg sender alltid mamma for å spørre pappa om ting, jeg vet at jeg ikke kan spørre han om ting når han sitter ved dataen, eller det kommer an på hva han gjør på dataen. Hvis han spiller skytespill eller andre spill banner han alltid å hyler til pc skjermen, dette har han gjort så lenge jeg kan huske, det er det jeg har lært alle banneordene fra, og spesielt lillebroren min. Han er bedre nå, før så måtte vi hjem til spesielle tider fordi han hadde kamper på datamaskinen sin, han har nesten aldri vært med på turer med familien bortsett fra ferier, hvor han da er glad. Han kom aldri opp i bursdaglag bare satt nede, han har nå begynt med å komme opp i bursdager. Han hyler alltid og kjefter uansett om det bare gjelder at noen har glemt å rydde ut av oppvaskmaskinen, noe som er mitt ansvar siden han påstår min yngre lillebror på 14 er for ung til å gjøre det. Jeg tror grunnen heller er fordi jeg ikke spiller fotball, mens det gjør dem, og han er fotballtrener. Han har aldri vært med på mine ting, aldri gått på mine foreldremøter bare brødrene mine sine. Han så meg aldri synge på teateret jeg gikk på, kom aldri på svømmingen eller koret jeg var med i. Jeg sender alltid mamma, for hun er ikke sånn, hun er alltid der og jeg er så ekstremt glad i henne. Men når det kommer til pappa så klarer jeg liksom ikke å være det helt, jeg vet at den eneste tiden han ikke er sur er når dataen er av og han snart skal legge seg, det er bare da jeg føler jeg kan spørre om ting. Jeg blir alltid så trist når han eller andre hyler eller kjefter på meg, noe han gjør daglig, jeg gråter ofte. Jeg er i alle fall redd for at det skal skje noe med PC-en min, så jeg tør ikke installere noen ting. Jeg fikk virus en gang, og den dagen glemmer jeg aldri. Jeg tør ikke spørre mennesker om ting, ikke en gang mamma. Hun må alltid fiske spørsmålet ut av meg, eller hvis jeg skal ha kantinepenger eller penger til noe annet så tør jeg ikke spørre verken henne eller pappa og ender opp med å ikke ha med penger eller mat på skolen. Men som regel spiser jeg ikke frokost eller på skolen bare middag. Vel det jeg i alle fall lurte på var om det er normalt av et menneske å være så redd for sånt, det er jo bare småting. Og om det fantes noen tips eller noe for å bli tøffere og klare å spørre om ting.

SVAR

Besvart 15.04.2009 10:04:54
account_circle