Hopp til hovedinnholdet

Jeg sliter med foreldrene mine, kan jeg ta kontakt med barnevernet?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei... Jeg er ei jente som har gått gjennom mye. Gjennom hele barneskolen ble jeg mobbet av de andre i klassen. I 6. og 7. ble jeg også mobbet av læreren min. Jeg turte aldri å si noe til mamma om mobbingen, jeg ville ikke. Etter at jeg begynte i åttende ble skolen forandret drastisk, plutselig hadde jeg lærere å snakke med, venner å være med, og jeg ligger kjempegodt an med karakterene mine. Men mamma bryr seg ikke. Når jeg var liten var jeg redd for å gjøre noe galt, for da fikk jeg ris på rompa, og det sved. Jeg sluttet å få det når jeg var en fem-seks år. I stedet begynte jeg å få ''husarrest''. Under husarresten var jeg nødt til å holde meg på rommet uten noe musikk, mobil, pc eller lignende. Jeg fikk bare lov til å gå ut når jeg skulle spise eller skulle på do. Når jeg gikk i sjette skjedde noe av det jeg synes er verst. Jeg har alltid hatt et lite søvnbehov, og fikk i den tiden mye søvnproblemer. Hvis mamma fant ut at jeg var våken når hun la seg, ble hun sur. Jeg lot som jeg sov fordi jeg ikke ville få kjeft. Noen ganger var jeg nødt til å ligge å høre på at mamma og pappa... Det var forferdelig, og jeg gråt meg ofte i søvn. Jeg er ei jente med gode karakterer, før jul hadde jeg 5 i snitt, og foreldrene mine brydde seg ikke. Den dårligste karakteren jeg har fått i hele år er 4+. Jeg får ofte seksere, men gidder ikke lenger en gang å ta vare på prøvene, de går rett i søpla. Jeg blir skuffa uansett om det går bra eller dårlig, og jeg sliter mer og mer med vondter i kroppen og konsentrasjonen. Mamma støtter meg ikke opp, og hun gir blanke f i alt jeg gjør. Det eneste hun gjør er å mase om medisinene mine, men da blir jeg irritert, medisinene mine trenger jeg får å holde meg frisk fra astma, pollenallergi og sånt. Hun stoler ikke på at jeg tar dem. Jeg har snakket litt med helsesøster, og vi har hatt møte med mamma og pappa, men mamma har sagt til naboer og vennene sine at hun ikke skjønner hvorfor. Hun sier jeg bare er inne i en fase av livet mitt. En fase som har vart utrolig lenge, spør du meg. Hun får det til å høres ut som om tingene er min feil. Jeg tørr ikke lenger snakke ordentlig med mamma. Jeg vil ikke lenger at hun skal vite hvordan jeg har det. Jeg vil ut, og jeg ønsker meg bort fra henne og pappa. Jeg har tre småbrødre i tillegg som krever mye. Maser mye. Jeg maser ikke fordi hvis jeg stiller et eneste spørsmål får jeg kjeft. Hvordan kan jeg komme meg ut? Kan jeg i så fall få bo i nærheten, fortsette på samme skole? Er det mulig uten at jeg må fortelle alt sammen rett ut til mamma og pappa? I vår har det vert ei jente som har sotte på med meg til dansinga, det er fem min i bil. Det første hun sa første gangen etter at vi gikk ut av bilen var "Fy faen så mye ho kjeter på deg! Du burde virkelig kontakte barnevernet, jeg hadde ikke orka en dag en gang i dine sko!" Denne jenta har vert mye inne i barnevernet på grunn av moren, og nå har hun flyttet tilbake til fosterforeldrene sine etter å ha bodd en liten stund hos mora si igjen. Hva skal jeg gjøre? Burde jeg kontakte barnevernet? I så fall, hvordan? I de siste to månedene har jeg brukt meste parten av tiden min på å sitte på rommet mitt og glo i veggen, jeg orker ingenting lenger. Flere ganger har jeg vert inne på selvmordstanker. Jeg har masse sår på innsiden av ene armen, og går alltid med lange, store gensere for å skjule det. Jeg vil ut. Hver gang jeg skal hjem fra skolen må jeg jobbe hardt for å motstå trangen til å gå den andre veien. Jeg har nesten ikke lenger matlyst, og nesten ikke livslyst heller.Er det normalt å ha det sånn som dette? Hilsen fra en som virkelig trenger hjelp. Jeg håper på et svar som kan hjelpe meg...

SVAR

Besvart 14.06.2009 13:13:12
account_circle