Hopp til hovedinnholdet

Er det virkelig egoistisk å ønske at noen skal gi deg en form for trygghet og nærhet? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - jeg blir snart gal av ensomhet....

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei, jeg er en jente på 17 år som bor i fosterhjem. Stort sett hele min oppvekst har jeg ikke hatt særlig trygt og nært forhold til voksne rundt meg, inkludert fysisk kontakt. Da jeg flyttet i fosterhjem fikk jeg som oftes trøst og klem av fostermoren min hvis jeg var lei meg eller gråt, og vi kunne se på TV mens hun holdt rundt meg eller jeg satt inntill henne. Det var første gang jeg opplevde trygg nærhet hos en jeg følte meg veldig trygg på. Dessverre varte dette bare noen få uker, og hun begynte deretter å være mer avvisende. Hun virker ikke interessert når jeg snakker og bruker alltid denne kommentaren; "ja, sånn er det." Hvis jeg tar opp noe jeg ønsker å snakke om, og bytter deretter tema. Jeg føler meg utrolig avvist, og har sluttet å forsøke å få hennes oppmerksomhet og trygghet. Hva skal jeg gjøre? Den eneste formen for fysisk kontakt jeg nå har med noen voksne, er om kvelden når jeg får en liten klem av fostermoren min - som varte lenger før.. De eneste som nå får den typen oppmerksomhet fra henne er mannen (fosterfar) hennes og deres datter på 4. Datteren får kyss, nuss, kos, klemmer, blir holdt i hånden, har klenge navn som "gullet, lille vennen, gullungen" etc. Jeg klarer rett og slett ikke sitte i samme rom når alt det pågår, fordi jeg selv ikke opplever noe av det lenger. Jeg har fortalt henne og fosterfaren min hva jeg synes om det, men de sier at jeg er egoistisk og slikt... Jeg sier jo ikke at BARE jeg skal ha nærhet, men at jeg føler jeg blir stengt ute i kulden. Er det virkelig egoistisk å ønske at noen skal gi deg en form for trygghet og nærhet? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - jeg blir snart gal av ensomhet....

SVAR

Besvart 03.11.2009 21:34:02
account_circle