Hopp til hovedinnholdet

Mamma og stefaren min krangler og slåss, og jeg har fått problemer.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei, jeg er ei jente på 14 år. Jeg vet ikke hvilken katorogi dette tilhører, men legger det inn her. Alt startet for to år siden da stefaren min flyttet inn hos oss. Han pleide å være på besøk annen hver helg, og det var helt greit for meg. Da jeg fikk vite at han skulle bo her fast kjente jeg at jeg bare gruet meg til fremtiden. Mamma og stefaren min kranglet ofte, og hver gang de kranglet kom han ned og hentet meg, broren min og søsteren min. Vi skulle liksom hjelpe de.. Det endte med at de slo hverandre mens vi så på og vi begynte å hyl grine. Det var ett mareritt. Det skjedde ca en gang i måneden eller mer, så ble vant til det etterhvert. Skolen hadde begynt og jeg gikk i åttende. Det jeg ikke visste var at det var en jente i parallel klassen min som fulgte med på alt jeg gjorde og sa, dette fortalte hun til stefaren min, pluss at hun la på mye mer.. Da jeg fant ut av dette ble jeg kjempe lei meg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Tenkte veldig mye på selvmord.. men gjorde det aldri. Stefaren min er veldig streng på lekser og at jeg ikke skal ha kjæreste. det er veldig viktig for han! En kveld da jeg skulle legge meg begynte jeg å tenke på alt som hadde skjedd i livet mitt. Jeg tenkte veldig på pappaen min. Da jeg var midre fikk vi frokost klokken 09.00 på morran og middagen var rundt 19.00. I mellomtiden fikk vi ikke lov til å spise.. Jeg husker en gang da vi var der, fikk vi ikke mat på lenge så vi gikk ut for å spise litt bær for at vi ikke skulle være så sultne. Egentlig veldig trist å tenke på!. og jeg tenkte veldig på at jeg ikke hadde vært så ulykkelig sånn det er nå hvis han ikke hadde tatt med den nye dama si hjem til der jeg, mamma og søskena mine bodde. Han sparket mamma ut av huset. Jeg husker ikke så veldig mye av det, men det var noe jeg husket. Jeg begynte å gråte veldig! også tenkte jeg på oldemoren min som akkurat døde, kanskje hun var på rommet mitt.. da ble jeg enda reddere og åpnet øynene for å se. Alt jeg så var en tegneserie av lapen min, en okse på puten min og en hai med åpen munn som skulle til å spise meg. Alt dette var noe jeg innbilte meg, for lampen min er helt normal og på putene mine er det blomster. Jeg ble livredd og grein enda mer. Jeg var så redd. Og en gang da stefaren min skulle ned til butikken (han pleier alltid å kjøre) så gikk han. Jeg begynte å grine som en "foss" for jeg var så redd for at han skulle snakke med noen på min alder og drite meg ut. Dette var et mareritt, jeg kjente bare at jeg hadde lyst til å ta selvmord for at ingen skulle snakke stygt om meg. tilfeldigvis kikket jeg opp i skyene, og der ser jeg bare ting/mennesker som peker på meg og lo. Da ble jeg enda mer lei meg og la meg ned på gulvet og ikke visste hva jeg skulle gjøre.. dette har skjedd mange ganger, og sånn har det vært i to år snart. Jeg tør ikke å si det til noen. Jeg er så redd.. Jeg har fått strekkmerker mellom låra, og det gjør meg så deprimert! hver gang jeg ser på det eller tenker på det, sier jeg alltid til meg selv at jeg skal slutte å spise. og det gjør jeg.. men bare noen uker etter merker mamma det og tvinger meg til å spise.. Hva skal jeg gjøre ? er dette normalt ? Jeg trenger hjelp! Håper dere kan hjelpe meg.. Klem meg!

SVAR

Besvart 20.06.2010 21:16:58
account_circle