Hopp til hovedinnholdet

Hei, jeg er ei jente på 16 år (blir 17 til høsten). Jeg har nettopp fullført førsteklassen på videregående. Jeg bor på skolen og trives veldig godt med det, men det er mange ting som er vanskelig i forhold til familien min.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei, jeg er ei jente på 16 år (blir 17 til høsten). Jeg har nettopp fullført førsteklassen på videregående. Jeg bor på skolen og trives veldig godt med det, men det er mange ting som er vanskelig i forhold til familien min. Mamma, pappa, søkenene mine og jeg er kristne, men jeg føler at selv om jeg er kristen vil jeg gjøre det som føles rett for meg. Jeg er redd for å fortelle mamma og pappa om ting jeg gjør og hvordan jeg er der jeg bor fordi jeg er redd for at de kan ta ifra meg det jeg virkelig liker i livet. Jeg skal prøve å sette opp ting litt oversiktlig... Mamma synes jeg er litt "horete" på en måte. Hun har ikke sagt det rett ut, men jeg oppfattet det sånn og da jeg spurte broren min hadde han oppfattet det på helt samme måte. Jeg var kanskje litt flørtete i begynnelsen av ungdomsskolen, men jeg har bare hatt en kjæreste før han jeg er sammen med nå. Jeg var sammen med han forrige i over et år og han Jeg er sammen med nå har jeg vært sammen med i ti mnd. Hun sier jeg har så mange kjærester. Har hun noe grunnlag for å si noe slikt? Er to kjærester veldig mye for ei jente på nesten 17 år? Forholdet til meg og min nåværende kjæreste er veldig bra. Jeg kan si alt til han og han prøver så godt han kan å forstå. Vi kan av og til være så åpne at vi lurer på om vi er normale og så ler vi av oss selv. Jeg føler at når jeg vil beskrive vårt forhold så tenker alle (som er eldre enn meg) at det er bare en sånn tennåringsklisjè der jeg tror jeg elsker han, men så finner jeg en mann senere i livet og da skal jeg oppdage hva det egentlig vil si å elske noen. Jeg kan jo selvfølgelig ikke si med sikkerhet at jeg vet hva det vil si å elske noen fordi jeg ikke vet absolutt ALT om livet, men når jeg ble sammen med han jeg er sammen med nå så begynte vi som litt usikre og forsiktige, men etter en stund, kanskje en måned så sa jeg at jeg elsket han. Jeg hadde tenkt på det lenge, men det var viktig for meg å være sikker på at jeg mente det. Og han sa det tilbake. Han har sagt i ettertid at han hadde tenkt på det han også, men han var redd jeg ikke skulle skjønne hvordan han mente det hvis jeg ikke følte det samme. Det at vi ville være helt åpne og 100% ærlige med hverandre var noe av det første vi pratet om og det er veldeig viktig for oss. Vi to kan fortelle alt til hverandre. Vi er noen ganger så åpne at vi lurer på om vi er normale. Vi har kommet oss igjennom mye rart på så kort tid, men vi ender alltid opp sterkere enn før og mer åpne og tillitsfulle mot hverandre enn før. Jeg og kjæresten min bor på samme internatskole. Vi har rom ved siden av hverandre og jeg flytta inn på hans rom mot slutten av skoleåret. Dette kan jeg selvfølgelig ikke si til mamma og pappa. Det synes jeg er veldig domt, men jeg tør ikke i redsel for hva de kommer til å gjøre. Jeg vil mer enn noe annet bo på skolen og være sammen med kjæresten min. De har sagt at jeg ikke får dele seng, eller rom med en annen gutt. Det har ikke noe å si om det er kjæreste eller ikke. Dette gjør altså at jeg må leve et dobbeltliv på en måte. Når jeg er i nærheten av folk som foreldrene mine kjenner og når de kommer på besøk på skolen må jeg ordne rommet mitt slik at det ser ut som om jeg bor der. Jeg og kjæresten min har også et aktivt sexliv. Jeg er blandt annet ganske sexavhengig. Vi prøver å tone det ned for det er ofte vi har sex tre ganger om dagen flere dager etterhverandre, men vi oppdager at dette gjør at vi ikke får så mye tid til hverandre som personer så vi prøver å begrense det til max 4-5 ganger i uka. Foreldrene mine ønsker ikke at jeg skal ha sex før jeg er gift, men mamma har sagt i alle fall ikke før jeg er 18 for da er det ikke de som får ansvaret for barnet, hvis jeg skulle bli gravid. Vi prøver å være nøye med prevansjon. Jeg går på p-piller, han bruker ofte kondom, men vi har ikke råd til å kjøpe kondomer til hver gang vi skal ha sex siden vi har ganske ofte sex, og så er det veldig sjenden han kommer inni meg selv om jeg går på p-piller (det har bare skjedd en gang). På skolen vi går på tilbyr de utleie av leiligheter hovedsaklig til par. Jeg spurte mamma om jeg og kjæresten min kunne flytte i leilighet til høsten, men det ble blankt nei. Så kjæresten min har søkt om leilighet og de som jobber i miljøtjenesten på skolen og har ansvaret for dette vet hvordan jeg har det hjemme. Hjemme er det sånn at jeg alltdid gjør noe galt. Vi kan såklart ha det koselig av og til, men jeg ønsker nesten aldri å dra hjem på besøk. Hvis jeg ønsker det er det bare for å møte søskenene mine. Jeg er interessert i dyr og jeg har egen hest. Mamma og pappa kjøpte den i 16-årsgave til meg. Jeg har holdt på med hester i 6-7 år og nå kan hesten min nesten ikke brukes til noe og pappa maser hele tiden om vi ikke kan kjøre den på slakteriet. Siden de bare maser hele tiden har mitt forhold til hest blitt veldig forandret. Det er utrolig morsomt, men jeg orker liksom ikke fordi det er så mye mas og press fra foreldrene mine. Søkenene mine har interesser som mamma og pappa støtter og liker. De er med og deltar og bruker penger på deres interesser. Mens med meg så er det bare negativt om økonomi og tull. Det var veldig bra å flytte hjemmefra og jeg vet at jeg ikke kommer til å flytte hjem igjen. JEg vet det kan høres ut som en fireåring som sier han aldri vil se foreldrene sine igjen og gråter på deres armer og elsker dem sekunder etterpå, men jeg sier det fordi jeg ikke klarer å leve hjemme med et evig mas om ting jeg har glemt og om hvor uansvarlig jeg er. Jeg føler at de ser ned på meg fordi jeg er sånn som jeg er. Jeg liker å prøve litt nye ting, men jeg er ikke så ille er jeg? Jeg har aldri prøvd noen som helst form for narkotika, har prøvd å røyke, men det resulterte bare i at jeg ikke vil prøve igjen. Jeg liker å drikke alkohol, men gjør det sjeldent fordi jeg vet at foreldrene mine ikke liker det og jeg ønsker ikke å feste hver helg. Jeg drikker meg aldri så full at jeg ikke vet hva jeg gjør eller ikke husker alt etter på og jeg slutter vanligvis når jeg merker at jeg blir litt ustabil, men jeg kan også være på fest uten å drikke eller med å drikke bare en pils. Jeg har vært med kjæresten min hjem tre ganger. Han bor ca 9 timers kjøring herifra. Jeg elsker å være hjemme hos han. Mest på grunn av familien hans. Foreldrene hans er kjempesnille og jeg føler meg tatt seriøst og satt pris på. Kjæresten min får lov til å gjøre mange ting som jeg ikke får lov til og han får bestemme mer selv og stå ansvarlig for ting selv. Mine foreldre maser alltid om at når jeg blir 18. Da kan jeg bestemme og da må jeg ta ansvar for ting selv, da kan jeg flytte sammen med kjæresten min, da kan jeg ditt og da kan jeg datt. Er det ikke noe i det at hvis du ikke får lære å ta ansvar for ting før du blir 18 og plutselig da skal ta ansvar for alt så vil det bli en stor og plutselig belastning? Og at jeg kanskje har utsatt nyskjerrigheten til da slik at jeg da plutselig vil prøve alt? Og da kan det i alle fall gå galt for da kan jeg si med grunnlag at foreldrene mine ikke har noe de skulle ha sagt eller gjort. Mens før jeg blir 18 kan de gripe inn hvis noe går eller holder på å gå galt? Det er mye mer enn dette også, men jeg lurer på om det er sånn at foreldrene mine kan bestemme hvor jeg skal bo frem til jeg er 18? finns det en måte jeg kan bestemme dett litt selv på eller kan de beordre meg til å flytte hjem hvis jeg forteller dem alt? JEg liker ikke å ikke fortelle dem alt, men hvis de kan ta fra meg kjæresten min, som er den eneste som vet alt og som støtter meg 100%, og jeg ikke får bo på skolen så vet jeg ikke hva som skjer. Jeg begynner å grine bare med tanken. Jeg vil ikke bo hjemme. Jeg vil ha mitt eget liv og bevise for dem at jeg kan være litt ansvarfull jeg og. Jeg er litt distrè, men ingen er perfekt. Egoistisk er noe jeg hører ofte, spesielt når jeg bodde hjemme. Men ingen av vennene mine synes det. Vennene mine sier heller det motsatte. Og er ikke ungdomstiden den tiden du skal tenke litt på deg selv fordi når du får barn og familie må du hele tiden nedprioritere deg selv? Uansvarlig sier pappa veldig ofte. Jeg har på en måte ingen protester mot den påstanden. Jeg vet jeg er distrè og glemmer ting av og til. Jeg avtaler ting med folk og så plutselig kan ikke dem alikavel og så får jeg høre det fra pappa at jeg er uansvarlig. Jeg kan ikke bortforklare det eller forklare det for han. For han er jeg uansvarlig. Og han spesielt ville se på det som en stor skam hvis jeg flyttet sammen med kjæresten min. Jeg orker ikke å bry meg om hva andre syns. Jeg har hørt så mye rart om meg selv at jeg ikke bryr meg lengre. Vil bare høre alt dere har å si om min situasjon og svar på spm mitt. Og si til slutt at foreldrene mine misliker ikke kjæresten min som person og lillebroren min ser opp til han. Mvh Uansvarlig, horete, egoistisk og lei jentepå nesten 17 år.

SVAR

Besvart 01.07.2010 15:21:26
account_circle