Hopp til hovedinnholdet

Må alltid passe på broren min.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Heihei. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre og trenger hjelp. Jeg er ei jente på 17 år, sosial og ei gla'jente, jeg bor sammen med pappa og broren min, dvs. Jeg bor for det meste alene med broren min ettersom at pappa har en jobb som gjør at han er mye ute å reiser. Han er hjemme ca. 1 uke i måneden. Broren min er 19 år, og jeg er 17 år. Men jeg må likevel alltid ta vare på broren min. Han er deprimert hele tiden, han er bare hjemme og sover for det meste og har få venner. Han er en veldig go'gutt som gjør at alle liker han. Han er veldig snill, han er altfor snill i grunn. Og tenker alltid på andre før seg selv. Jeg har et veldig godt forhold til han, snakker mye om alt egentlig. Jeg spør han ofte om hva han virkelig vil her i livet, og det som skremmer meg da, er at han sier han ikke vil noenting. Hadde det ikke vært for menneskene som er gald i han, hadde han tatt livet av seg. Han trives ikke med å leve i det hele tatt. Og jeg klarer ikke se på dette lenger. Det har vært sånn veldig lenge, siden han gikk i 10'ende klasse sånn ca. Pappa er også en veldig bra mann egentlig, og jeg er veldig glad i han, men han er aldri hjemme og tror at omsorg for barna sine bare betyr og sette inn penger på kontoen vår, så har han gjort sitt. Har bodd alene med broren min siden jeg var fjorten og han 16. Det har gått veldig fint, også fordi enten meg eller broren min er noe er noe "rampunger" eller hva jeg skal si. Drikker ikke alkohol, noe vi heller ikke har hatt noe fine opplevelser med når det gjelder stefedre. Vi har begge hatt en veldig traumatisk barndom, noe han aldri vil snakke om. Vi har vokst opp med en mor som brukte narkotika, voldlige stefedre og mistet søstern vår på 20 år. Hun døde av overdose. Jeg kjenner jo på det selv. Jeg er ofte lei meg og blir deprimert og sliten av å snakke om barndommen. Men jeg klarer meg fint, nettopp fordi jeg er så åpen og sosial og klarer å snakke med andre om det. Har mange i familien som tar veldig godt vare på oss. Men broren min vil ikke åpne seg, og hvis jeg prøver å få han til og åpne seg litt, å snakke om ting fra barndommen, bryter han sammen i gråt og vil bare gå sin vei. Jeg har vært i kontakt med psykologen jeg brukte før og broren min har nå begynt å gå til han. Men virker ikke som om det hjelper noe. Broen min hadde et veldig godt forhold til mamma i fjor (hun sluttet med narkotika for ca. 5 år siden). Hun bodde i samme by som oss og vi var hos henne annenhver helg. Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til mamma, men det er noe jeg har sett på som helt greit. Mamma skrev fra seg foreldreretten og flyttet fra oss oktober 2010, siden har vi aldri sett henne. Dette går også veldig inn på han. Nå har du kanskje fått et intrykk av hvordan vi har/ hatt det. Så jeg ber virkelig om hjelp. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med en bror som alltid tenker på alle andre før seg selv og bare lever fordi han må. Jeg klarer ikke lenger å se på dette og oppføre meg som om alt er helt fint! Håper virkelig på svar! :-)

SVAR

Besvart 22.04.2011 20:44:26
account_circle