Hopp til hovedinnholdet

Krangler hjemme hver dag med mamma og hennes samboer.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Håper dere tar dere tid til å lese dette jeg trenger hjelp. Jeg bor sammen med mamma og hennes samboer,og jeg har det ikke bra hjemme, det er krangler hver eneste dag. En flekk som ikke jeg har oversett på et bord, eller jeg ikke har rukket å rydde helt opp etter meg fører til store krangler. Jeg blir provosert, og er da "slem" ifølge de. Jeg stiller bare spørsmål som hvorfor ikke de har ryddet opp det der da? osv... Og får da kjempe kjeft. Hun har kjempe temperement, og mener og kritiske spørsmål blir slått ned på hver eneste gang. Hun har blandt annet kaldt det "terrorisering", noe som ikke er sant i det hele tatt. Jeg har satt meg rolig ned, flere ganger og fortalt om ting jeg ikke liker. Men de nekter å høre og avblåser alt. Mamma tror at hun har rett i alt, og tar aldri selvkritikk, mens jeg må si unnskyld hele tiden. Hun manipulerer "stefaren min" lyver, overdriver, unnlater å fortelle hva hun sier osv. slik at de rotter seg mot meg hele tiden. Jeg får aldri lov til å fortelle min versjon av det som har skjedd. Jeg får mye kritikk for at jeg ikke er takknemelig nok, mamma har alltid vært alenemor og jeg har aldri manglet noe materalistike ting, selvom det ikke har vært overflod. Jeg har hatt minst klær ogsånne ting i vennegjengen, men det har aldri vært noe problem. Det er verre med kjøring, her jeg bor er det veldig dårlige bussforbindelser og jeg er avhengig av å bli kjørt 15 minutter for å være med venner. Mamma og stefaren min synes dette er veldig slitsomt og klager masse over dette. Jeg blir kjørt maks en gang i uken, og sier alltid takk osv. Glemmer jeg det en gang, er det hysteriske tilstander. Foreldrene til mine venninner kjører og henter fra treninger, shopping og besøk rett som det er og har ingen problemer med dette. Noen ganger føler jeg at de ikke vil meg vel, jeg er ikke 18 år og har ikke noe annet valg enn å bli kjørt. Klager jeg på noe kommer alltid leksa om at jeg får sååå mye, men det er ikke det jeg trenger. Jeg trenger noen som tar vare på meg og viser at de er glad i meg. Det skjer aldri her hjemme, jeg føler meg ikke elsket. Jeg føler at ingen er glad i meg og jeg føler meg utrolig alene, har ingen søsken og det er på en måte to mot en hele tiden. I dag hadde vi en krangel, og jeg har gråtet i tre timer så jeg nesten ikke får puste, og de har ikke brydd seg i det hele tatt. Jeg får aldri noe medlidenhet eller empati. Vi kranglet fordi mamma og stefaren min har funnet ut at jeg snuser, og vil at jeg skal slutte med dette. Stefaren min sa at vi kunne snakke rolig om dette, og begynte å stille spørsmål. Jeg skjønner at de ikke liker dette, men det er det eneste som roer meg ned når jeg har det så ille. Jeg sa dette begynte mamma og le, og jeg gikk fra middagsbordet. Når jeg pratet med de senere fortalte jeg at jeg ikke syntes noe om at de ler av meg og gjør narr av meg, og da benektet hun dette. Som hun alltid gjør, stefaren min får aldri med seg noenting og tror alltid på det hun sier. Og mamma kaller det "min oppfattelse av virkeligheten" som jeg synes er ganske krenkende. Jeg har ikke problemer med slike ting med noen andre enn mamma og stefaren min. Resten av familien kommer jeg svært godt overens med. Jeg skulle ønske jeg kunne bo et annet sted, faren min har stiftet ny familie og bor en time unna i byen. Han har aldri brydd seg spesielt mye om meg, men det begynner å bli bedre nå. Jeg skulle gjerne ha bodd der, men har ingen venner der + at de er veldig strenge iforhold til leggetider, penger ogsånne ting da de har to små barn. Allikevel føler jeg at det er koseligere der, at jeg blir mer tatt vare på og sånne ting. De er alltid glad for å se meg, og jeg føler meg på en måte at de er mer opptatt av meg der. Jeg sliter veldig med migrene og har hodepine nesten hver dag itlegg til søvnproblemer. Jeg har legeerklæringer på dette. Det er ingen som bryr seg om dette. Ligger jeg i sengen en hel dag fordi jeg ikke orker å bevege meg, er det ingen som kommer å spør hvordan jeg har det.. Jeg sliter også veldig på skolen, og med kosthold og trening ( er feit). Det er ingen som spør hvordan jeg har det.... Føler at ingen bryr seg og at jeg har veldig lite å leve for. Jeg har tenkt på å ta livet mitt mange ganger, men jeg er altfor redd for å gjøre det. Jeg tror kansje at jeg er deprimert! HJELP!

SVAR

Besvart 04.03.2012 20:04:17
account_circle