Hopp til hovedinnholdet
search
Spørsmål og svar
search

Er jeg forelsket i bestevennen min eller er jeg bare glad i han som venn?

account_circle

SPØRSMÅL

Hei, jeg er ei jente på 17 år som er ganske forvirret over mine egne følelser og vet ikke helt om jeg er forelsket i kompisen min eller bare er glad i han fordi han er kompisen min. Jeg har brukt tid og krefter for å finne ut hva jeg føle for han og det nytt ikke, så derfor skriver jeg her med håp om at noen med erfaring kanskje har mer peiling. Jeg har kun vært ordentlig forelsket 1 gang og den forelskelsen varte i 3 hele år, men jeg sa aldri det til han jeg var forelsket i, så det ble selvsagt ikke noe mer enn det. Dette var startet på barneskolen fra 6 klassen til 8 klassen på ungdomskolen. Jeg kom over denne gutten til tross for at jeg trodde jeg kom til å dø av hjertesorg da jeg fant ut at vi ikke skulle på samme ungdomskole. Men På ungdomskolen forandret alt seg da jeg ble venn med han som er kompisen min nå. Jeg gikk i klasse 8a og han i 8c, men vi hadde fransk time sammen. Iløpet av skole året gikk vi fra bekjent til "venner". Vi begynte å holde kontakt selv utenfor fransk timen, og satt stadig sammen i kantina i lunsjpausen. Før jeg viste ordet av det hadde vi blitt "veldig gode venner/bestevenner" og begynte å henge sammen i fritiden. Vi gikk på kino sammen, bowling, bare snakkes sammen i timevis og til å med gikk på shopping. Aldri slo tanken meg at han kanskje like meg eller at jeg likte han. Etter hvert i 9 klassen spurte en gutt i klassen min om jeg og kompisen min var sammen. Da begynte alt "dramaet" i hodet mitt. Jeg begynte virkelig å granske følelsene mine å spurte meg selv stadig "er jeg kanskje forelsket i han, eller er jeg bare glad for at han vil være venn med meg?" Jo mer jeg stilte meg selv slike spørsmål ble jeg bare mer forvirret og stadig begynte å lure på hvorfor han var så snill mot meg, og hvorfor han var villig til å henge sammen med meg på skolen og utenfor skolen. Jeg har aldri sett på meg selv som en vakker og pen jente, så jeg var nesten sikker på at det var helt umulig for han å like meg. Innimellom når jeg satt for meg selv tenkte jeg at han ser sikker bare på meg som en kompis, ikke en av motsatt kjønn engang. Jeg ble ganske lei meg nå jeg satt for meg selv ¨å tenkte slike tanker, og blir det litt forsatt også. Jeg har stadig tenkt tanken at han må være den mest snilleste, greieste og koseligste gutten i verden, og at hans fremtidlige kjæreste kommer til å være kjempeheldig som får han som kjæreste. På avslutningsfesten i 10 klassen, husket jeg at jeg gråt litt for første gang foran han. Jeg var så lei meg for at han kanskje kom til å kutte ut kontakten helt med meg, siden vi hadde søkt på forskjellige linje og skole. Og at når vi starta på hver vårt skole og møte nye folk kom han til å glemme meg helt fullstendig, som om jeg aldri har hat en betydning i livet hans eller har eksistert. Tanken om å ikke få treffe han igjen gjorde utrolig vondt og jeg klare ikke å holde tilbake tårene. Han trøsta meg ved å si at vi forsatt skulle holde kontakten. Jeg ble så overlykkelig, men tror neppe jeg viste han hvor glad jeg var for at han sa det. Nå et år siden, starte jeg på 2 videregående til høsten. Vi går forsatt på 2 forskjellige skole. Vi treffes innimellom på fritiden og finner på ting sammen, som å dra på kino, bowling osv. Vi snakke forsatt en del sammen vis tekstmelding og facebook. Ja jeg vet, alt jeg har skrevet til nå virker som om jeg er hodestupt forelsket i han, det kan godt hende. Men jeg er en jente med veldig lite selvtillit og jeg vet selv at jeg har tendensen til å bli helt "forelsket" i noen, bare dem er snill og grei mot meg. Jeg blir kjempe glad når noen klappe meg på skuldra (tror nesten jeg blir mer glad enn de aller fleste) Bare det at noen er villig til å tilbringe tid sammen med MEG gjør meg glad, og det gjør han. Jeg tørr ikke å snakke om følelsene min til han, fordi jeg er redd for hvordan han vil reagere. Det er så mye mer jeg har lyst til å skrive, men stoppe her for denne runden. Håpe at noen forstår hva jeg prøver å få frem her, det er litt vanskelig å skrive ned følelsene mine (prøve så godt jeg kan til å forklare situasjonen, selv om det er ganske forvirrende) Tusen takk til deg/dere som tar deg/dere tiden til å lese alt det tullet jeg har skrevet! Jeg håpe jeg får svar, det trenger ikke å være et konkret råd eller noe, fordi jeg forvente ikke at du/dere skal forstå det jeg skriver om følelsene min, men at du/dere kanskje skrive noe som følgende "kjære deg, det er ikke bare du som oppleve dette" eller noe i den rettingen vil gjøre meg glad, så jeg vet at jeg ikke er gal eller alene om dette. Tusen takk nok engang!!! Hilsen ei forvirret jente på 17 år :)

account_circle
AKTUELT NÅ

Hvordan handle trygt på nettet

Netthandel kan være en billig og rask måte å handle gaver og ting til deg selv på. Her får du tips for å unngå nettfellene!

Les mer

Gratis kondomer

Dette må du vite om kondomer. Visste du at du kan få tilsendt kondomer gratis i posten?

Les mer

Hvorfor hjelper det å snakke med noen?

Hvis du har det vanskelig får du gjerne råd om å snakke med noen. Kanskje orker du ikke tanken på å skulle snakke om det vonde eller vanskelige og tenker kanskje at det ikke hjelper uansett? Her kan du lese om hvorfor det kan være til hjelp å snakke med noen og få råd om hvordan du kan komme igang.

Les mer